torsdag 27. desember 2007

Julefilmene - Det gyldne kompasset og At world's end

Det gyldne kompasset


Jeg bladde rundt i Agderposten, og på en av sidene, rett førtegneseriene, så jeg en annonse for det gyldne kompasset. For rundt ett eller to år siden hadde jeg lett omkring på nettet og lest om at de var i gang med å besette skuespillere til filmatisering av Philip Pullmans første bok, men at den sannsynligvis ikke ville bli ferdig førom lenge (2oo8?). Den skulle jeg se, for jeg liker alle de tre bøkene i serien veldig godt..

Filmen ble innledet med barn som løp omkring og påstanden om at kun en var det som kunnne lese alethiometeret, Lyra. Jeg ble lite rørt av filmen. Det beste med den, var klærne, landskapet, teknologien, husene og omgivelsene.

Alt ble så tilgjort, synes jeg, hvorfor skulle Lyra plutselig bli så hekta på Støv? Og så gikk det så mye tid hver gang vi ble sendt inn i en dukkert av lys, støv, to ganger når Lyra leste alethiometeret.



Pirates of the Caribbean: At world's end


Jaja. Den andre filmen jeg så, i romjula, da, var Karripiratene 3, Ved verdens ende. Den første piratfilmen ble sett med stor begeistring, som skyldtes den gode historien, gode kostymer (fine klader!), kule replikker.

Den andre hadde litt for mye tull, men var såkalt "grei nok".

Treer'n kom aldri i gang. Filmen begynte med at de var et eller annet sted,som viste seg senere å være Singapore, hvor det var ubehagelig mørkt, og hvor det snart oppstod en langvarig slåsskamp mellom piratene og singaleserne. Med piratene var han som hadde tatt Jack Sparrows skip og gjort mytteri mot Bill Bootstrap, selv om han ble drept i den første filmen. Nå husker jeg forresten at voodoo-dama gjenkalte ham (men det gikk ikke an å gjenopplive Jack Sparrow, for han var havnet i helvetet. Som om ikke han andre kapteinen hadde vært forbannet.)

Det tok lang tid før Jack Sparrow prydet skjermen, og da i en helt hvit verden,som liksom skulle etterligne helvete. Jo, så var svært mange av ham der. Hele helvetes-scenen var bare kjedelig, det eneste jeg syntes var morsomt,var de små krabbene som med ett materialiserte seg på bakken.

Kampene i sjøen varte altfor lenge, og ble i lag med musikken, slitsom, i tillegg til at filmen varte litt for lenge. Innviklingene var altfor innviklet, og intet hang på greip. Plutselig var Orlando Bloom på den ene siden, så forhandlet han med de andre og plutselig gikk det an å seile ut av dødsriket. Så fant noen på at voodoo-dama var en gudinne (men det hadde blitt nevnt tidligere i filmen at Davy Jones hadde ei dama, det skal de ha) Det virket som om manusforfatterne fant på reglene underveis og forandret dem som det passet dem.

Men jeg skulle få meg med hele filmen! Er glad jeg ikke så den på kino....


lørdag 22. desember 2007

Jul og gaver

Denne jula har gaver, og all julestemning vært noe fjernt for meg. Jeg har ikke brydd på noen måte, har ikke brydd meg om å ordne med gaver til folk, og heller ikke hatt noe ønske om å selv motta noe. Det jeg gledet meg til julaften, var å spille i kirka med skolekorpset og å ete pinnekjøtt. . Litt synd er det, for opprinnelig ønsket jeg å skrive
julekort, med frimerke, og sende dem til venner, men det ble heller ikke gjort.

Folk sier: "Jeg har tenkt å kjøpe gave til deg". Gave betyr jo noe man gir..? I riksmål skriver man gav, som er preteritumsformen av å gi.
 Gave er dette verbets substantiv. Vel, man gir jo det man har kjøpt.

Mange barn/unge/ungdommer planlegger og handler gaver til mor og far. Hva er vitsen med gaver til voksne? De blir som regel misfornøyd, og vil bytte varen. Voksne flest har inntekt og kan kjøpe hva de lyster og trenger. Gaver var jo til de fattige, til barn, til dem som trengte det, opprinnelg.

fredag 21. desember 2007

Trombone mot trompet, fra mitt standpunkt

I høst skulle jeg plutselig begynne å spille trompet, fikk jeg det for meg. Skaden jeg har fått av å spille i storbandet har visst ikke bare gått utover hørselen, også utover dømmekraften. Vel, egentlig er det ikke bare det, for jeg synes ikke det er noe særlig å spille melodier og sånt på trombone, trombone er så dypt og fyldig i tonen.

Så jeg fikk lyst til å lage en liste med ulemper og fordeler ved begge instrumenter:


Trombone:
+Mer luft, mer utblåsning
+Sleid - kan lage blåtoner!!!
+Glizzzing - jazz jazz jazz jazz
+Lever i Harmoni med de andre trombonene
+Oaoa-mute (tenk Duke Ellingtons Minnie the Moocher)
+Tøffe grovmessinglinjer
+Slipper melodi
+Gehør - for vi må lytte fram tonene
+Gjerne alene på sin stemme/instrument, alene og VIKTIG
+Skikkelig stygg og mektig lyd
+Får kontramelodi-greier, sånn som i <3dixieland<3
-Sleid
-Litt stygg lyd noen ganger
-Vanskelig å få til gode, jevne toner (øve, anyone?)
-Øresus og ringning (storband)
-Lite melodi
-Gåkke an å spille raskt og legato med lange toner.. nesten..
-Halvnoter og sånt, særlig i skolekorps
-Sekstendelsmangel
Har ført til at jeg er livredd sekstendeler (og mer enn syv åttendeler på rad). Én eneste gang har jeg klart å bladspilel sekstendeler, seks stykker, faktisk. Føyre te probleme i trompetbladlesninga, siden trompetstemmer kryr av mangen notar itte kvarannen.
-Uinteressant fløyelslyd (men juff er verre)

Trompet:
+Melodi
+Klangen
+Ventiler
+Kysselepper - men jeg har hørt at det gjelder ^^også
+Soloer masse og sånt
+Vrælelyse lasertoner - det er tøft, men det syntes jeg ikke for et halvt år siden :P
+At det breker - knitlel!
+Oaoa-mute
+Kan spille raskt uten vanskeligheter, og uten at tonene blir superkorte

-Dårlig samvit pga. trombonistskading (gjedler nok bare meg)
-Ventiler (hvor er tonene, hvor er tonene?)
-Lite munnstykke - store smerter
-Noen ganger Lyst og Ensformig
-(KANSKJE)Kjedelig hvis man ikke spiller 2. eller 3.stemme. Som om jeg er redd for kjedelige stemmer.
-Deler ofte melodi med andre trompetister = surt (trombonister liker ikke syre)
-Vanskelig intonasjon

Morsomme erfaringer ved dobling
De gangene jeg må spille en sang på trombone etter å bare ha spilt den på trompet, føler jeg at jeg spiller så dypt..mister helt høydefølelsen og begynner naturtonen. Jeg syntes det låt så dypt!

På samme måte synes jeg trompet låter veldig lyst hvis jeg bytter den andre vegen...

lørdag 15. desember 2007

En trompetistskjebne - i praksis

Nå oppdaget jeg at jeg har diskriminert kvinner i musikken!

Nesten, iallfall, da, måtte en fengende førstelinje til, lism. I pausen under korpsøvelsen i går, da vi skulle spise risgrøt (et av mitt skolekorps store utgifter er mat og snop for å holde på musikantene. JA JA), sa jeg til den ene trompetisten ved mitt bord, at hvis han var interessert (og øvde, eller kunne tenke seg å øve), kunne han bli med i AUS (om ett eller to år, hehe). Nå var han den eneste trompetist/kornettisten der, men jeg tenkte ikke over å foreslå det for de andre etterpå. Tenk, hvis noen hadde fortalt meg og tipset meg om noe lignende da jeg var på den alderen, hadde jeg blitt kjempeglad. Men det var det ingen som gjorde :'(

Etter opusen (pausen) kom det frem at det var behov for en trompet som skulle spille Deilig er jorden i kirka under tredje advent-gudstjenesten til søndag. Tilbudet henvendtes, som en selvfølge, til gutten jeg hadde snakket med tidligere, fremfor iallfall minst en annen dugelig kandidat. Da stusset jeg, for dette har jeg bare tenkt over i det siste, og nå fikk jeg se det i praksis. Diskriminering blir for sterkt et ord, det har mer med vaner å gjøre. Sånn generelt sett spiller gutter sterkere og mer tydelig, uten redsel for å bomme og gjøre feil, det er disse forskjellige forventningene som gjør at hvis ikke man er bevisst bestemt om å få til noe, skjer det heller ikke. På forrige øvelse var det ei jente om spilte på en nusselig, liten lommetrompet (skjønt lyden var nok ikke det vidunderet), og hun kunne jo spille! Hun øvde til vanlig, men var ikke der denne dagen, da. Den andre aktuelle jenta, på kornett, ble ikke henvendt til i det hele. Jenter flest er veldig sky om sånne ting, de vil helst ikke stikke seg frem, så hvis ingen spør dem, vil de aldri få solooppdrag eller noe annet gøy (unntatt at disse klarer utmerket å kjempe seg fram til 1.stemmene). Igjen er det det der med at gutter får mer oppmerksomhet. Likevel har jeg en mistanke om at det kan ha noe med dirigentens egne holdninger å gjøre.

Mangerfolkehøyskole

For noen uker siden hadde jeg en historieprøve. Dette klasserommet vi satt i hadde vinduer ut mot den innendørse hallen, flyhallen, som den heter på elevmunne. Men åpenbare er vinduene ikke, så til enhver tid lukter det svette, CO2 og tett luft der. I flyhallen, der holdes det konserter i ny oh ne, etter at noen har bryddet bort stolene.

Da jeg skulle til å begynne på den fjerde siden, hørte jeg noen lyder i det fjerne, en blåser? Er det noen som spiller? spurte jeg, og gikk bort til vinduet (det var ikke midt under prøven, heldigvis, folk var få). Der nede så jeg kun messinginstrumenter, det vellet en glede opp i meg, så jeg antok at det var et brassband. Jeg fikk rett også, for jeg kjente igjen fra brassen der, men så kjente jeg igjen en til (voi, voi, voi!).
 Vi hadde fått besøk av Manger folkehøyskole. ooooOOOooOO (jeg følte meg viktig, tenk å bli utpekt,,,,det er ganske langt til Manger. ligger vel om Bergen etsteds.)

Jeg har tenkt meg til folkehøyskole om to år, men dit vet jeg at jeg ikke skal, for storband er tingen, og så liker jeg saksofoner, som brassmennesker synes å avsky. (og visse storbandmennsker også)

Nå er jeg helt glad for at jeg har valgt det studiespesialiserende programområdet.

mandag 10. desember 2007

trombonist, en (sub)= øresus, muligens også nedsatt hørsel

På lørdag spilte vi i Arendal, det var jo greit nok siden jeg bare kunne ta bussen, og i går var det den siste konserten på Agder ungdomsstorbands konsertturné, i Mandal.....men så var det dette med hørselen, da. Jeg mistenker at noen stjal øreproppene mine på spillejobben med storbandet forrige lørdag. Lur som jeg trodde jeg var, hadde jeg lagt dem i en grønn Ekstra pastilleske sånn at de ikke skulle komme fra hverandre. Sånn at de hadde en viss håndterlig størelse. Så kan noen ha tatt den og kjent at det var noe der, for jeg kunne ikke finne den noe sted. 

torsdag 6. desember 2007

Vet du hva bueno™ betyr?

OoOoOoOoO Det aller, første innlegget OoOoOoOo

Nu har jäg blitt bloggar, jäg også, nu. Tjihi. Hei hei hei til verden.

Klokka var fem på ni og jeg halset bort til meny for kaffefilter. Da jeg kom hjem, hadde jeg tenkt å få meg blogg, men siden jeg ikke orket å pønske navn, ble det ikke noe den kvelden.

Så jeg kjøpte meg en kinder bueno. En kinder bueno™ består av to stenger, begge innhylset i plast. Delestripen var nå ca. midt på, det var den ikke før (jeg forer meg med bueno™ sånn ca. annenhver måned). Hva kan det komme av?
  • Kanskje det er lettere å dele med andre da, for da er det bare å brekke den tvers av.
  • Kinder har funnet ut at om delestripen står på midten, er mer av sjokoladen tilgjengelig med en gang. Kinder vil da oppleve større omsetning, siden sjokoladen blir fortere spist og savnet.
  • Muligens var det bare den pakningen, eller de bolkene med bueno™ som hadde midtlivsstripe.
I steden for å sitte her og blogge, burde jeg finpusse kjemiprosjektet og lese i kjemiboka. Dessverre går det lite an, siden jeg har en gammel utgave av powerpoint og skolen den fancy, nyeste. Så gikk det ikke an å åpne dem i hverandre. Skjønt det er ikke så rart, siden det er blitt lagt til så mange nye
effekter, sikkert..

Du store alpakka.

lørdag 10. november 2007

Music for a While - Arendal jazzklubb, 8/11

Eller Weill. Annonsørene klarte aldrig å bestemme seg. Antagelig for å understrekke ordspillet, høhø.

Stead og teed: Arendal jazzklubb, blackboxen, eller lille Torungen, torsdag den åttende november. Fem over halv ni. Nei, det husker jeg ikke..

Bzetning:
  • Tora (jeg visste ikke at det var et navn før da) Augestad - sang og mellomprat
  • Stian Carstensen - trekkspill oc steelgitar oc koring
  • Matias Eick - trompet oc koring
  • Pål Hausken - trommer oc kjøkkenutstyr oc koring
  • Martin Taxt - tuba oc koring oc multiphonics (fortjente å bli nevnt)
Hva gjord´e?

De spilte et knippe av Kurt Weills låter, som for det meste var i kabaret-tradisjonen.
Kurt Weill var en tysk låtskriver og komponist i den første halvdelen av dette århundret. Sammen med Bertol Brecht (alle som har hatt tysk skal ha hørt det navnet før, iallfall) skrev han tolvskillingsoperaen. Da den andre verdenskrig tok til, utflyttet han til USA for å unngå jødeforfølgelse. Mye av hans diktning ble følgelig også sensurert i krigstida. Musikken hans bærer først og fremst preg av europeisk folkemusikk.



Selve konserten


Låt bra, musikerne slo seg løs og sangeren kunne virkelig synge. Det som jeg ikke likte var når tubaen spilte samme tone på det andre og fjerde slaget. Er nemlig et bassmenneske. Noe av det beste var i instrumentallåta, da musikerne slo seg heilt ut. Det skulle vise seg å være dyktige musikere bak alle instrumenter, skjønt trompetlyden satte ikke den støkk i meg som den pleier.

Før konserten ble det fortalt at man kunne kjøpe en cd med orkesteret i utgangen, noe som selvfølgelig ble gjort, men jeg må si at på plate låt det tamt. Et par låter var fine, men vokal var mye finere, tubaen mye tydeligere og det hele mer samspilt under konserten. De burde kanskje heller ha spilt inn plate etter turneen. Egentlig.

En av de tingene som var best på konserten, var sangerens valg av språk. Hun sang noen sanger på norsk, noen på tysk, noen på fransk og et par på engelsk. Det å bruke forskjellige språk gir ulik stemning og variasjon, og på plata var alle sangene enten på tysk eller engelsk.

Hør albumet i sin helhet her:
http://www.deezer.com/music/playlist/weill-variations-7598196

mandag 5. november 2007

Folkehøyskole - hvaffornoe?

folkehøgskole, en (samnorsk), eksamensfri, allmenndannende skole for voksen ungdom.

Nå vet jeg hva jeg skal etter videregående! I første klasse, (06/07) eller i fjor, fikk skolen besøk av minst to folkehøyskoler som spilte og sang. Den ene gruppa kom fra Viken (det var bilde av gitaristen i Viken-broskyren!), og den andre fra noe kristent, noe (Fredtun, tror jeg det var). Folkehøyskoler hadde jeg aldri hørt noe om før, så jeg gikk og leste blant de utallige og uleste broskyrene som lå på biblioteket, broskyrene som jeg ikke hadde skjønt vitsen med før nå.

En folkehøyskole er en ettårig skole der man driver med det man vil i ett år. De sier at det er kost, loski og utstyr man betaler for, og at undervisningen er gratis, men jeg lurer på hvem det er som mottar de pengene, egentlig. Man kan velge blant veldig mye forskjellig, blant frilynte og religiøse skoler, store og små skoler, skoler i Oslo og skoler på vidda.

Blant fagene var det noe som het musikk, altså skoler med fokus på musikk. Så da gjorde det ikke noe at jeg hadde valgt allmenn, da, man slipper tilogmed noen eksamen, og allmennfag man måtte ha hatt uansett.

Det er en ting som er sikkert, det skal bli noe med jazz, siden jeg er blåser. Hvis jeg velger det som hovedinstrument, da.
Flere har sagt det, og nå sier jeg det også, det er gøyest å være blåser når det ikke er sangere i bandet.

Aktuelle skoler:
  • Agder foklehøyskole
- ligger kanskje litt for nærme, det er vel gjerne sånn at man ønsker seg litt vekk fra der man bor? Hm Hm..
  • Sund fhs - de har jazzlinje.

  • Viken folkehøgskole - har bandlinje, jazz/pop/rock..

  • the Toneheim
- Noen sier at Toneheim er blitt som en forberedelse til konservatoriet nå...vel..hvis jeg søker dit, skal jeg søke jazz. Så hvor stor er sjansen for å komme inn? hehe. Her er det iallfall ganske mange musikkelever, siden skolen bare består av musikkelever, i motsetning til de andre.

Bandet sitt
Kanskje jeg skal få meg gitar/bass snart og starte rockeband. Eller kanskje ikke. Jeg tror jeg vil synge i et rockeband, og så deltar vi på UKM 8]..men miljøet på Dahlske er litt sånn enten jazz eller metall. Jeg har bestemet meg for at bandet skal covre kaizers, Britney Spears og Arctic Monkeys...da blir det jo mange med, kan jeg tenke meg..

fredag 26. oktober 2007

I eteren #1 - Rogalandsk

Mest spilte låter denne høsten:
  • Justice - D.a.n.c.e.
Trist/glad elektronisk sang...
  • Vamp - Sirkus av lys
Første sang på plata, så den har blitt spilt av endel ganger . Også, det første akkordskiftet klarte jeg ikke å få ned, så jeg måtte høre på sangen igjen. Og igjen.
  • sikkert noe av kaizers, jo, Den sjette sansen
"Gi meg Harry Potter, sånn at jeg kan få stå."
  • Farmers market

mandag 17. september 2007

Hopalong Knut - Konsertuka fortz.

Det er jo en grunn til at forrige post het konsertuka...for lørdagen etterpå, stod det å lese på plakater rundt omkring, den 15. september, var det nemlig gratiskonsert i Arendal med Hopalong Knut feat. Gatas Parlament. Tenk å dra til Arendal pga. et skaband. Ska kan såvidt fordras, schø. Vel, fikk jo møtt noen venninner, det er 'fritt', og så besitter man jo et supert, mangeverdig busskort.

Konserten hadde dårlig lyd, og ble da ødelagt for min del (altfor mye bråkete gitar :P). Dessuten var sangene så like, det gikk bare et par låter før jeg ble lei. Hadde hørt en av sangene før, den om interiør, men det var littegranne artig å jumpe til de mer kjappe innslagene, da.

Poenget var at jeg, i søken etter tidsfordriv, fisket opp den lille, sorte og oransje broskyren fra jazzklubben og kikket i den. Plutselig gjenkjente jeg navnet Mathias Eick, som jeg hadde lest en gang før, i broskyren fra Toneheim folkehøyskole, og i to spredd-omkring-i-rommet-mitt-utgavene av jazznytt (som ble grundig lest etterpå). Han hadde skjegg, og så gjenkjente jeg Stian Carstensen på det samme bildet, under overskriften "Music for a Weill". Oi, the trekkspillmannen. En konserter gleder seg.

Den forrige posten

tirsdag 11. september 2007

Orkesteret Sharp 9, Arendal jazzklubb - konsertuka!

Forrige onsdag kom jeg til storbandøvelsen en halvtime for sent, og så til min store glede at det bare var utbyrdes instrumenter der (dvs. ingen sangere). "Skal vi ha blåsøvelse idag?". Og så kommer selvsagt vokalistene likevel, til vanlig tid. SÅ fikk jeg plutselig vite at vi skulle på konsert på jazzklubben .. (HEHE) etter pausen.

Arendal jazzklubb, liLLe ToRungen, 5/11 - 2007

Sharp 9, het orkesteret, og var en gitartrio med gitarist Staffan William-Olsson Calendar i teten, pluss blås bestående av tenor-, bariton-, altsax, trumpet, flygelhorn og trombone. Han hadde visst opptrådt med trioen sin under åpningen av Arendal jazzklubb på Havnepuben i 2002. Og storbandet spanderte konserten, det var iallfall greit. Så måtte jeg ta trombonen med inn i jazzklubben, siden jeg skulle ta bussen hjem rett etter første sett og ikke bodde i Arendal. Den stod bak meg og holdt sikkert på å velte ved flere anledninger, og jeg lurer på om noen av musikerne så at jeg var trombonist, hehe.

De låt bra. Noen av sangene var kjempetøffe, og kontrabass er ennå elsk, sånn som det svinger. Settet åpnet med She's leaving home med køntribass, gitar og trommer. Jazzgitar er så nydelig...men det er så vanskelig! Skjønt det ser lett ut.

Det jeg husker best, var i en av de siste sangene. Det var i et kor, en gyngende basslinje og så tok gitaristen tilå legge reggaegitar, sånn på det andre og fjerde slaget. Så fulgte trommisen etter med sånne reggae-kantslag, a la the Specials, vøtt. Morsomt.

En interessant ting var av de seks blåserne, bariton, tenor og alt-sax, trombone og to trompeter, var det bare den kvinnelige trompetisten som ikke gjorde solo. Det er nok ganske vanlig, det, for kvinner er gjerne litt mer reserverte i sånne sammenhenger, eller så føler de ikke noe behov for å vræle. Enn da drog jeg hjem etter det første settet, så utsagnet ble ikke så veldig gyldig. Samtidig må jeg si at jeg syntest at trombonesoloen var langt bedre enn trompet/flugelhornsoloene. Det er lengre mellom gode basunister enn trompetister. Det er en del, nei, flerfoldige trompetister som absolutt skal spille mengder med skrytesekstendeler. Et av de tøffeste partiene var da blåsen spilte helt alene. Med baritonsaks i bunnen gav det ordentlig trøkk...nei, hva skal man med kompe? Det holder med kålrabi.

Til slutt fikk jeg med meg den søte lille sorte og oransje broskyren over høstens konserter, da...

*planlegge*

Etterpå klarte jeg selvfølgelig å glemme lommeboka, med det supre, mangeverdige Aust-Agder (Grimstad-Arendal busskortet, i bussen. Det tok altfor langt tid fra jeg ikke kunne begripe hvor den befant seg til jeg drog ut for å ta igjen bussen før den stakk. Suuurt. Men den kom tilbake..)

lørdag 24. mars 2007

Min smålige CD-skuff, per 23. mars 2007


Etter innkjøp:

Silje Nergaard - At First Light
Kelis - Tasty
The Black Eyed Peas - Elephunk
Alicia Keys - The diary of Alicia Keys
Natasha Bedingfield - Unwritten
Gorillaz - Demon Days
Kaizers Orchestra - Maestro
Gorillaz - Gorillaz
Blur - Think Tank
Kaizers Orchestra - Ompa til du dør
Blur - The Great Escape
Lily Allen - Alright, still
Justin Timberlake - Justfied
Hanne Hukkelberg - Little Things
Scissor sisters - Ta-dah
Kaizers Orchestra - Evig Pint
Kaizers Orchestra - Live at Vega
Arctic Monkeys - Whatever I say I am, that's what I am not


Silje Nergaard-plata fikk jeg i bursdagsgave, og mamma sa at jeg kunne bytte den i en absolute music hvis jeg ville, men jeg tenkte at jeg skulle prøve musikken som falt i mamma og pappas smak. Angrer heller ikke, fin jazzplate. Og hennes utgave av Blame it on the sun, er temmelig betre enn originalen.

Årsaken til albumkjøp har endret seg litt med årene, i begynnelsen kjøpte jeg de platene med mange singeler på. Det er typiske pop-plater, men singlene er fortsatt utmerket, om ikke annet. I ettertid virker det kanskje dumt, men jøss, jeg hadde jo ikke aning om hvilke andre plater jeg skulle kjøpe. Sånn som nå. Ikke hadde jeg den store nedlastningsmuligheten heller.

Så ble jeg ved en stor tilfeldighet (som innebar at jeg fikk Demon Days i fødselsdaggave av noen som trodde broren min hadde bursdag) Gorillaz-hekta, og derfor skaffet jeg meg de to Blur-albumene, som egentlig skuffet. Think Tank har to nydelige sanger, resten sprøyt, og selv om det er mange fine ideer på the Great Escape, tar produksjonen fra meg all lyst til å høre på plata, dessuten med sitt skrullete lydbilde.

Plata jeg setter mest pris på, er nok Ompa til du dør. Men det tok over et halvt år før jeg virkelig likte den, i begynnelsen syntes alle sangene meg like og bråkete. Og nå forstår jeg _nesten_ alt Ottesen synger også, det gjorde jeg IKKE for et halvt år siden, må jeg si.

Jeg husker en gang (våren 2006), da jeg hadde begynt å legge merke til teksten og alle de uforståelige ordene(tar som regel fem-ti gjennomlyttinger), at han sa "en klokka". Hæ, tenkte jeg, hva skal det bety, liksom. Lyttet litt nøyere, og så sang han om klokkå. Denne oppdagelsen begeistret meg inn i kinnene, sånn at jeg gikk rundt og gliste resten av kvelden. Det var også sånn jeg begynte å bli interessert i dialekter.

Og så skal jeg kjøpe minst en Farmers Market-plate snart, men jeg får ikke lov, siden jeg nettopp fikk meg fem nye plater, forståss. Pappa sier at jeg må saumhøre dem før jeg får meg noe nytt..

Det ligger uansett så mye uhørt musikk rundtforbi i huset at det ikke gjør noe.

torsdag 8. mars 2007

Genialt for andre gang

Kaiser Chiefs kom ut med plate forrige uke, Yours Truly, Angry Mob, enda en plate med for det meste kedelig rockemusikk.

Anmeldesene av denne plata har utelukkende påpekt at den er ringere enn sin forgjenger, Employment, som etter min mening hadde bare to sanger med noe nerve (Riot og OMG). Det merkelige, er at på tross av at plata er dårligere, er det godlåter her også, ifølge anmelderne. Singlene sparker ifra og ”viser tydelige tegn til bruk av arven fra Blur og The Beatles” og ”disse skylder sgt. Pepper en stor takk” osv. Det vanlige mjølet anmelderne serverer hver BIDIGE gang. Som erfaren anmeldelsesjeger, spør jeg meg: Hvorfor er det alltid singelene som trekker opp på en plate, når de ofte ikke er de beste sangene en gang? Og de andre sangene vil aldri bli oppdaget uansett, så lenge journalisten ikke eier det snev av egen tankegang og selvstendighet.

Jo, skal jeg si deg. Det har med gjenkjenning og vane å gjøre. Jeg hørte en låt forleden dag, den var litt masete, men skilte seg ut fra mengden med sin 6/8-takt, falsettsang (som med Coldplay og homsesøsterene snart ikke er særegent lenger) og overraskende store sprang i melodien aka variasjon. A-listet som den var på flere kanaler (Grace Kelly het den) kunne jeg ikke unngå å bli utsatt for den en gang til, og etter hvert så LIKTE jeg den. Opplevde det samme med endingslåtene til animeserien Chobits, (tenk hvor mange fine låter det finnes i serier) de var kjedelige de første gangene, men etter å ha sett alle episodene, hadde jeg samtidig lært sangene å kjenne og fått sansen for dem.

Noen betegner dette som at sangene vokser seg, men jeg ønsker å skille mellom det å lære/gjenkjenne en ganske rasktlikelig sang (pop, for eksempel), og like den, og når sanger vokser seg. I det første tilfellet vil man kunne gå lei av sangen forholdsvis fort, mens i det siste tilfellet skal det svært ivrig lytting til. Jeg vil si at man kan like nesten alt man ikke har noe øyeblikkelig i mot dersom man hører på det nok ganger.

De 1,5 ålreite sangene fra Employent, er faktisk de to første singelene. Men det er jo bare singelene som blir spilt på radio, resten må du finne ut av selv. Så, når du er interessert i singelene til en artist og laster ned en plate, prøv å få hørt flere ganger på det som ikke er radioluftet noen ganger før du evt. sletter sangene. Kanskje er det flere bra sanger der enn bare singelene, og da har du i hvert fall grunn til å kjøpe plata.


onsdag 31. januar 2007

Nå kan vi kjøpe bil.

Alle slags folk rundt meg holder på å få seg lappen - og et par har tilogmed anskaffet bil.

Ifjor var det en jente i tredje klasse som kjørte til skolen nesten hver dag. Hun bodde ti minutter unna på sykkel. En på musikklinja kjører til skolen, han bor heller ikke uoverkommelig langt unna; men han må ta med seg to gitarer, noter og en forsterker hver dag. Han arbeider på grønnsaksmarkedet; jeg ser ham når jeg passerer.

Jeg tror han arbeider for å få råd til bilen.