Orkesteret Sharp 9, Arendal jazzklubb - konsertuka!

Forrige onsdag kom jeg til storbandøvelsen en halvtime for sent, og så til min store glede at det bare var utbyrdes instrumenter der (dvs. ingen sangere). "Skal vi ha blåsøvelse idag?". Og så kommer selvsagt vokalistene likevel, til vanlig tid. SÅ fikk jeg plutselig vite at vi skulle på konsert på jazzklubben .. (HEHE) etter pausen.

Arendal jazzklubb, liLLe ToRungen, 5/11 - 2007

Sharp 9, het orkesteret, og var en gitartrio med gitarist Staffan William-Olsson Calendar i teten, pluss blås bestående av tenor-, bariton-, altsax, trumpet, flygelhorn og trombone. Han hadde visst opptrådt med trioen sin under åpningen av Arendal jazzklubb på Havnepuben i 2002. Og storbandet spanderte konserten, det var iallfall greit. Så måtte jeg ta trombonen med inn i jazzklubben, siden jeg skulle ta bussen hjem rett etter første sett og ikke bodde i Arendal. Den stod bak meg og holdt sikkert på å velte ved flere anledninger, og jeg lurer på om noen av musikerne så at jeg var trombonist, hehe.

De låt bra. Noen av sangene var kjempetøffe, og kontrabass er ennå elsk, sånn som det svinger. Settet åpnet med She's leaving home med køntribass, gitar og trommer. Jazzgitar er så nydelig...men det er så vanskelig! Skjønt det ser lett ut.

Det jeg husker best, var i en av de siste sangene. Det var i et kor, en gyngende basslinje og så tok gitaristen tilå legge reggaegitar, sånn på det andre og fjerde slaget. Så fulgte trommisen etter med sånne reggae-kantslag, a la the Specials, vøtt. Morsomt.

En interessant ting var av de seks blåserne, bariton, tenor og alt-sax, trombone og to trompeter, var det bare den kvinnelige trompetisten som ikke gjorde solo. Det er nok ganske vanlig, det, for kvinner er gjerne litt mer reserverte i sånne sammenhenger, eller så føler de ikke noe behov for å vræle. Enn da drog jeg hjem etter det første settet, så utsagnet ble ikke så veldig gyldig. Samtidig må jeg si at jeg syntest at trombonesoloen var langt bedre enn trompet/flugelhornsoloene. Det er lengre mellom gode basunister enn trompetister. Det er en del, nei, flerfoldige trompetister som absolutt skal spille mengder med skrytesekstendeler. Et av de tøffeste partiene var da blåsen spilte helt alene. Med baritonsaks i bunnen gav det ordentlig trøkk...nei, hva skal man med kompe? Det holder med kålrabi.

Til slutt fikk jeg med meg den søte lille sorte og oransje broskyren over høstens konserter, da...

*planlegge*

Etterpå klarte jeg selvfølgelig å glemme lommeboka, med det supre, mangeverdige Aust-Agder (Grimstad-Arendal busskortet, i bussen. Det tok altfor langt tid fra jeg ikke kunne begripe hvor den befant seg til jeg drog ut for å ta igjen bussen før den stakk. Suuurt. Men den kom tilbake..)