Det er jo en grunn til at forrige post het konsertuka...for lørdagen etterpå, stod det å lese på plakater rundt omkring, den 15. september, var det nemlig gratiskonsert i Arendal med Hopalong Knut feat. Gatas Parlament. Tenk å dra til Arendal pga. et skaband. Ska kan såvidt fordras, schø. Vel, fikk jo møtt noen venninner, det er 'fritt', og så besitter man jo et supert, mangeverdig busskort.
Konserten hadde dårlig lyd, og ble da ødelagt for min del (altfor mye bråkete gitar :P). Dessuten var sangene så like, det gikk bare et par låter før jeg ble lei. Hadde hørt en av sangene før, den om interiør, men det var littegranne artig å jumpe til de mer kjappe innslagene, da.
Poenget var at jeg, i søken etter tidsfordriv, fisket opp den lille, sorte og oransje broskyren fra jazzklubben og kikket i den. Plutselig gjenkjente jeg navnet Mathias Eick, som jeg hadde lest en gang før, i broskyren fra Toneheim folkehøyskole, og i to spredd-omkring-i-rommet-mitt-utgavene av jazznytt (som ble grundig lest etterpå). Han hadde skjegg, og så gjenkjente jeg Stian Carstensen på det samme bildet, under overskriften "Music for a Weill". Oi, the trekkspillmannen. En konserter gleder seg.
Den forrige posten
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Skriv i vei!