lørdag 24. mars 2007

Min smålige CD-skuff, per 23. mars 2007


Etter innkjøp:

Silje Nergaard - At First Light
Kelis - Tasty
The Black Eyed Peas - Elephunk
Alicia Keys - The diary of Alicia Keys
Natasha Bedingfield - Unwritten
Gorillaz - Demon Days
Kaizers Orchestra - Maestro
Gorillaz - Gorillaz
Blur - Think Tank
Kaizers Orchestra - Ompa til du dør
Blur - The Great Escape
Lily Allen - Alright, still
Justin Timberlake - Justfied
Hanne Hukkelberg - Little Things
Scissor sisters - Ta-dah
Kaizers Orchestra - Evig Pint
Kaizers Orchestra - Live at Vega
Arctic Monkeys - Whatever I say I am, that's what I am not


Silje Nergaard-plata fikk jeg i bursdagsgave, og mamma sa at jeg kunne bytte den i en absolute music hvis jeg ville, men jeg tenkte at jeg skulle prøve musikken som falt i mamma og pappas smak. Angrer heller ikke, fin jazzplate. Og hennes utgave av Blame it on the sun, er temmelig betre enn originalen.

Årsaken til albumkjøp har endret seg litt med årene, i begynnelsen kjøpte jeg de platene med mange singeler på. Det er typiske pop-plater, men singlene er fortsatt utmerket, om ikke annet. I ettertid virker det kanskje dumt, men jøss, jeg hadde jo ikke aning om hvilke andre plater jeg skulle kjøpe. Sånn som nå. Ikke hadde jeg den store nedlastningsmuligheten heller.

Så ble jeg ved en stor tilfeldighet (som innebar at jeg fikk Demon Days i fødselsdaggave av noen som trodde broren min hadde bursdag) Gorillaz-hekta, og derfor skaffet jeg meg de to Blur-albumene, som egentlig skuffet. Think Tank har to nydelige sanger, resten sprøyt, og selv om det er mange fine ideer på the Great Escape, tar produksjonen fra meg all lyst til å høre på plata, dessuten med sitt skrullete lydbilde.

Plata jeg setter mest pris på, er nok Ompa til du dør. Men det tok over et halvt år før jeg virkelig likte den, i begynnelsen syntes alle sangene meg like og bråkete. Og nå forstår jeg _nesten_ alt Ottesen synger også, det gjorde jeg IKKE for et halvt år siden, må jeg si.

Jeg husker en gang (våren 2006), da jeg hadde begynt å legge merke til teksten og alle de uforståelige ordene(tar som regel fem-ti gjennomlyttinger), at han sa "en klokka". Hæ, tenkte jeg, hva skal det bety, liksom. Lyttet litt nøyere, og så sang han om klokkå. Denne oppdagelsen begeistret meg inn i kinnene, sånn at jeg gikk rundt og gliste resten av kvelden. Det var også sånn jeg begynte å bli interessert i dialekter.

Og så skal jeg kjøpe minst en Farmers Market-plate snart, men jeg får ikke lov, siden jeg nettopp fikk meg fem nye plater, forståss. Pappa sier at jeg må saumhøre dem før jeg får meg noe nytt..

Det ligger uansett så mye uhørt musikk rundtforbi i huset at det ikke gjør noe.

torsdag 8. mars 2007

Genialt for andre gang

Kaiser Chiefs kom ut med plate forrige uke, Yours Truly, Angry Mob, enda en plate med for det meste kedelig rockemusikk.

Anmeldesene av denne plata har utelukkende påpekt at den er ringere enn sin forgjenger, Employment, som etter min mening hadde bare to sanger med noe nerve (Riot og OMG). Det merkelige, er at på tross av at plata er dårligere, er det godlåter her også, ifølge anmelderne. Singlene sparker ifra og ”viser tydelige tegn til bruk av arven fra Blur og The Beatles” og ”disse skylder sgt. Pepper en stor takk” osv. Det vanlige mjølet anmelderne serverer hver BIDIGE gang. Som erfaren anmeldelsesjeger, spør jeg meg: Hvorfor er det alltid singelene som trekker opp på en plate, når de ofte ikke er de beste sangene en gang? Og de andre sangene vil aldri bli oppdaget uansett, så lenge journalisten ikke eier det snev av egen tankegang og selvstendighet.

Jo, skal jeg si deg. Det har med gjenkjenning og vane å gjøre. Jeg hørte en låt forleden dag, den var litt masete, men skilte seg ut fra mengden med sin 6/8-takt, falsettsang (som med Coldplay og homsesøsterene snart ikke er særegent lenger) og overraskende store sprang i melodien aka variasjon. A-listet som den var på flere kanaler (Grace Kelly het den) kunne jeg ikke unngå å bli utsatt for den en gang til, og etter hvert så LIKTE jeg den. Opplevde det samme med endingslåtene til animeserien Chobits, (tenk hvor mange fine låter det finnes i serier) de var kjedelige de første gangene, men etter å ha sett alle episodene, hadde jeg samtidig lært sangene å kjenne og fått sansen for dem.

Noen betegner dette som at sangene vokser seg, men jeg ønsker å skille mellom det å lære/gjenkjenne en ganske rasktlikelig sang (pop, for eksempel), og like den, og når sanger vokser seg. I det første tilfellet vil man kunne gå lei av sangen forholdsvis fort, mens i det siste tilfellet skal det svært ivrig lytting til. Jeg vil si at man kan like nesten alt man ikke har noe øyeblikkelig i mot dersom man hører på det nok ganger.

De 1,5 ålreite sangene fra Employent, er faktisk de to første singelene. Men det er jo bare singelene som blir spilt på radio, resten må du finne ut av selv. Så, når du er interessert i singelene til en artist og laster ned en plate, prøv å få hørt flere ganger på det som ikke er radioluftet noen ganger før du evt. sletter sangene. Kanskje er det flere bra sanger der enn bare singelene, og da har du i hvert fall grunn til å kjøpe plata.