tirsdag 25. november 2008

Noj tacki til uadressert reklame

Jeg har arbeidet for NorPost. Et norgesdekkende distrubutørfirma for reklame, grundet av en ung mann i sin bezte alder. Jeg vet hvilken postkasse som holder seg best. De grønne i markmønstret stål, de ruster ikke fast, og holder seg åpne, og trekasser er ikke så verst, de heller.

Men

Eg veit ikke kvifor NorPost vert skreven utan d.

At jeg holdt ut.
Det var en mørk og regnfull kveld, og jeg skulle liksom ta en 'snarveh' over en kommunistisk klippet plen. Menneskene tyr alltid til snarveier gjennom myr og gress der det er mulig. Stien var ikke flat, den var naturlig, jeg syklet rasky, så jeg kælva, og hele sekkeinnnholdet med. Det ble vått, og jeg bannet høyt av egen selvlidenhet for første gang i midt liv.

Når jeg ser tilbake på den tiden, ser jeg et underbetalt under som på underlig vis maktet å fullføre en megastor oppgave, med hjelp av familie. Løypa var over en mil lang, sykkelen med ti sekker og en kurv veide mye, og det var over 400 reklamer å brette, fylle i sekken og frakte. På det meste måtte jeg brette 12 ulike bilag. Jeg ville ikke ha gjort det nå, av mange grunner. 1. Det var altfor mye arbeid, og tok altfor lang tid for bare en person. Hadde jeg måttet gjøre alt alene, hadde jeg nok brukt over femten timer. Eller mer. Husker ikke. 2. Det var altfor mye arbeid iallfall for den lønna, og 3. umulig nå som jeg går på videregående, og er en glødende motstander av uadressert reclamae. Det står et nei-takk-merke på postkassa, men det er ingen vaksine. Jepp. Ofte fylles den med reklame på rass av merket. DET MÅ NOKEN FÅ SLUTT PÅ.

Dere, jeg forstår at det er vanskelig. For det var enkelte bidrag vi fikk ordre om å levere UANSETT merke på postkassa. I mine trakter het disse bidragene MARKEDSAVISEN, og, Biltema-katalogen.

Visste du, at det finnes folk som sitter og holder øye med postakssa? Det KAN HENDE at det er tilfeldig, men TRE ganger har jeg, mens jeg har postet slike ENKELTE bidrag, opplevd at noen åpnet vinduet og ropte høyt, truende, "NEI, vi skal IKKE ha reklame!", eller "DET DER SKAL IKKE I MIN POSTKASSE!"...Så prøver jeg å forklare at det er hva jeg har fått beskjed om, men nei, det skal likevel ikke oppi. Det kan jeg forstå. Men etterpå er det jeg som må finne ut av hvilket hus dette er (at ikke folk kan flinkere bli til å merke HUS og POSTKASSE?) og melde i fra til arbeidsplassen, sånn at husstanden blir reservert mot videre reklame. Full nekt krever reservasjon.

Et forslag fra miljøorganisasjonene gikk ut på at de som ønsket reklame måtte gi beskjed, istedenfor at alle som ikke ville ha reklmae måtte reservere seg. Altså, en omvending av dagens ordning. Nei, det ville være vanskelig, for da ville en stor og viktig inntekt for aviser og ikke minst, posten, forsvinne.

NORDMAs påstand er at et vedtak om å reversere dagens reservasjonsordning vil bety slutten for uadressert reklame. Det vil ingen tjene på. Miljøet, arbeidsplasser, forbrukere og små virksomheter vil rammes av en slik endring.

Vel, innstikk i aviser vil holde fram, og selvfølgelig vil miljøet tjene på det! Det blir mindre søppel, og folk flest vil IKKE ha reklame. Enkelt: De som lurer på hva en butikk kan tilby, får hente heftet i butikken når de handler, el. reservere seg. Eller er det så enkelt? Det hadde iallfall vært best.

Enda verre er det når folk som arbeider med å utdele reklame kjører bil for å poste papiravfall. Vel, det er greiere for dem selv, da, og bensinutgiftene dekkes av bedriften, men de kunne like gjerne kjørt rett til fyllinga/papirmottaket, på betingelsen at de holdt det hemmelig.

Les mer om forbud mot uadressert reklame her: Forbud mot uadressert reklame

Les meir om NorPost på vv vv vv. |\| 0 |2 p 0 5 +. |\| 0

tirsdag 18. november 2008

En time om historietimer

Jeg skal ha rukket timen, tenkte jeg, historielæreren må ganske enkelt ha kommet tidligere enn han pleide og åpnet døra. Slev om klasserommet er fullt er jeg ikke sen, jenta Una er senere enn meg. Hun spør meg hvor vi skal sitte, det eneste par, ledige plassene står bakerst i klasserommet. Jeg foretrekker å sitte foran, klasserommet er så langt. I dag handler det om Norge en gang i tida.

Una forstyrrer hele tiden med småinteressante spørsmål eller noe annet, og jeg lar meg forstyrre. Hun ber om å få låne en penn. Jeg gir henne blyant, for blyet kan erstattes. Guttegjengen som sitter i det ene hjørnet for oss og støyer. De som ler av alt, med den stygge, høye, rautende latteren sin. Ofte ler jeg og mange andre mer, for de sier mye vittig, men andre ganger ler vi fordi at det er så dumt og det er en måte å håndtere det på. Denne læreren har aldri gitt en anmerkning for prat i timen. Hadde han gjort det, hadde han ikke gjort annet.

Læreren, som hverken har god kontakt, eller kontroll med klassen prøver å få kontroll med klassen ved å rope, vifte med armene, klatre på pulten for å lettere bli sett, eller lage rare lyder. Han nyter tiden til å snakke, om du kjenner til typen. Noen ganger lurer jeg på om elevene ikke tør stille ham spørsmål. Men elevene gjør så mye annet rart, de gidder bare ikke avbryte læreren eller prøve å komme til poenget. Noen tegner, stirrer ned i boka, sitter og lytter, sover, av databrukerne kan jeg se at det er to stykker som TAR notater. Klasserommet er for langt. Når jeg sitter helt bakerst, blir jeg så lett forstyrra.

mandag 17. november 2008

Ubuntus black screen of nyfikne

Etter to dagar med nytt OS ville ho skifta skrivebordsbakgrunnen. Var så lei av den skinnhellige vektorføniksen i brunt og oransjetonar. Etter å ha valgt ein utslitt skinnmatte til bakgrunn, tok ho ein titt på dei andre valgmulighetene. Det var eit liste-felt for ulike skjermvisningar. Då ho klikka på det, synte det valga - "vanlig visning" - "opp ned". Opp ned? "På ubuntu går det an å sette skjermen opp ner! HAH!" ropte ho til studiekamaraten. Han sa "OK" og spilte Battlefield Vietnam.

Og ubuntu-skjermen sa:
- tIK, tAK (digitalur, ikkje TIMEGLAS) :: Vennlegst vent medan innstillingane vert lagra

Skjermbildet kom tilbake. Musa var opp-ned. Nei, heile skjermen var snudd opp-ned. Med ein skjerm som er oppned, kan ein tulla med folk. Det virkar berre med stasjonære pcer. Ein snur skjermen på hodet. Då vil biletet se riktig ut, men oppføra seg speilvendt når folk freistar sjekka facebook-profilen sin. Berre synd det ikkje finnst så mange stasjonære lenger.

Men no klarte ho ikkje gjera så mykje meir. Musa svarte ikkje, og heller ikkje tastaturet. Ho reboota, det gjekk oppfriskandes snøgt. Innloggingsvinduet syntes framleids opp-ned, men ho klarte greit å logga inn. Opp-ned-musa viste seg, men det blei også med det. Ikkje noko anna kom fram. Skjermen var svart og opp-ned. Oi.

fredag 7. november 2008

Fire gode ting ved nedleggelsen av Skral festival

En av festivalene som overskred budsjettet sitt denne sommeren var den koselige Skral festival i Grimstad i Aust-Agder. Det var en liten festival som holdt til på et friluftsområde, med sofaer som en del av interiøret, med flest lokale/norske band og musikere på listen, men også en del utenlandske, mindre kjente. I sommer nådde festivalen sitt høyeste antall besøkende, med omkring 13 000, og av vidkjente musikkgrupper skiltet den med Kent, Danko Jones, Big Band, Madrugada, Enslaved og Sharon Jones and The Dap-Kings (The Dap-Kings er bandet som kompet Amy Winehouse).

Hvordan alle disse festivalene klarer å få så store underskudd begriper jeg ikke. Kanskje er de for stormansgale. Det pøses penger ut store band, unødvendig mye, og så overbyr festivalene hverandre, istedenfor å samarbeide. Sånn har det vært med Quarten og Hovefestivalen. Jeg vet også at det kommer uforusette utgifter med i bildet. Da jeg arbeidet som frivillig under Skral i år, var det noen som ikke møtte opp til et natt-riggeskift. Firmaet som skulle stille de enorme scenene hadde blitt lovet hjelp av et tjuetalls frivillige i kontrakten. Da de ikke stilte opp, måtte festivalen ut med penger for ekstramann fra firmaet. Det beløp seg på tusenvis av kroner, så vidt jeg husker. Velvel. Men det er ikke bare trist og leit, dette, fordi at derfor: