lørdag 14. juni 2008

Svart røyk fra lavt fly

Jeg har alltid hatt en slags fascinasjon og redsel for flystyrter, og kan bli livredd/opprømt hvis et overflygende fly lager uvanlig kraftige eller uvanlige lyder..

11.40 så vi et lavtflygende passasjerfly over der vi bor, i Grimstad (Aust-Agder). Det fløy over skjærgården, tilsyneslatende over Hesnes, og det kunne synes litt svart røyk fra flyets venstre side. Ringte noen som bor i retningen flyet tok,(i mellom Fevik og Arendal), og han hadde sett flyet, men ikke lagt merke til noe mistenkelig, hverken røyk eller illevarslende flylyder.

Flyet var hvitt, ikke så veldig stort, men vi rakk ikke å hjemfeste det til noe selskap. Det var tydelig et passasjerfly, det kunne man se av formen. Noen andre som så det?

Antakelig ikke

lørdag 7. juni 2008

Arendal biblioteks ENOORME cd-utvalg er større enn Grimstads

Så en laurdag tok jeg meg en tur til A-town for å låne cder. På biblioteket der kan man tilogmed finne CDer fra utlandet!:

CDer lånt:
Tom Waits - Real Gone
Kate Nash - Made of Bricks
Christel Alsos - Closing the Distance
Wunderkammer - Today I Cannot Hear Music
Side Brok - Høge brelle
The Moving OOs - Peace & Love
John Doe - Ja takk til trøbbel
Marit Larsen - Under the Surface
Vamp - Månemannen
Goldfrapp - Rent Mountain

Det meste ble impulsplukket, overveiet etter navn jeg kjente igjen, og sånt. Så nedenfor, eller ved å klikke på hvert album, finner du light-omtaler etter et par snurringer av skiva. Etterhvert skal jeg anmelde dem jeg har lyst til å anmelde, ved given giddnad. Det som er litt morsomt, eller dumt, i grunn, er at noen av disse vet jeg ingenting om. Hvor de kommer fra og sånt. Og så er syv av disse fra Norge, selv om Arendal bibliotek ikke bare har norsk musikk. Advarsel: Alt som følger denne linje er mine upersonlige meninger. Kanskje er det noe dypere der også? Kanskje ikke?

Tom Waits - Real Gone

Denne Cden ble utvalgt av to årsaker:
1. Kaizers Orchestra er inspirert av Tom Waits, og etter at jeg hørte Swordfishtrombones, er jeg omvendt fra uvitenhet til lytter. Man hører store likheter...


(fra den gule epen)

2. Mark Howard, produsent her, er også produsent der. DVS. på Kaizers Orchestras Maskineri, og jeg hade lyst til å se om jeg hører likheter. Etter å ha hørt en del på Blurs (britisk rockeband fra nittitallet) "13", leste jeg at William Orbit hadde produsert Madonnas "MUSIC" også, som vi hadde hjemme. Jeg hørte med en gang likheter. Likevel er det litt forskjell i høve til Tom Waits. Siden Madonna ikke spiller instrumenter selv (tror jeg), vil instrumentvalg og arrangementer bli mer overlatt til produsenten.
3. Mark Howard er kjekk på et bilde.

Hva kan man si? Det er fint å høre på, fordi at det er STYGT. Trommebruken minner meg umiddelbart om hvordan trommene låter i Kaizers Orchestras 115. drøm (les om den sangen her) . Samme mikk? Det gynge, har kule gitarlicks og det er mange merkelige lyder å høre på. I linernotesen står det at Waits har fått en beatvokser med på laget, "Brain", hvis ikke det er liksom skal være hjernen hans som lager lydene. Hm. Skal lyttes nærmere.

Kate Nash - Made of Bricks

Kate Nash er en britisk sanger som debuterte i fjor. Hun gikk på den samme musikkskolen som Katie Melua, Leona Lewis og Lily Allen, og hun var avbildet på forsiden av det eneste (og siste) NME-et jeg har kjøpt.
Popmusikk, er dette? Ja. Allerede i første spor blir man neddynget av kommers-produksjon, også kjent som "loudness", som forvrenger trommeslagene (= stygt). Allerede etter sneset sekunder er jeg sliten i ørene. Men etterhvert synes jeg at melodiene er ensformige, de ligger liksom alle på grunntone, kvint eller veksel mellom to nabotoner, og så synger hun overdrevent mye sånn som Lily Allen, det som heter "gluttal stops", og det BLIR SÅ STYGT! Og så plager det meg litt, at vokalen ligger så høyt i lydbildet, og dialekta hennes? (irsk?) I motseting til hva fans sier "SHE's really good at the piano", = "Hu er dritflink på piano! er hun ikke det, men hun klarer å synge og spille piano samtidig, så litt flink er hun. Uansett er det ikke det som teller. Det som teller er om man får satt det i en sammenheng, og smidd en sang over det, og det har hun klart på noen av låtene. Som denne


Christel Alsos - Closing teh distance

Norsk jente, sikkert fra Bergen. Rolig piano-pop med hez stemme som ikke er min smak, nei. Alle låtene virker like, og siden det ikke var noe som bemerket seg, gadd jeg ikke høre mer på plata. Jo, jazzpianist (?) Tord Gustavsen medvirker på siste spor.

Wunderkammer - Today I cannot hear music (2002)
Itte fyrste lytt høyrest ditta sigøyner ut, og mykje meir autentisk enn Kaizers, i og med at det er streng på nesten alla låtane, og trekksprell osv... Men nokre av låtane blei kjedelige pga. lite tilstedeværelse av bass. Dei bare flyte, liksom, i lause luftå.

Bandet er norskt, med blant annet Øyvind Storesund (Kaizers-bassisten), Tanja Ørning, cellist, Paal-Nillsen Lowe på slagverk og mange, mange fler, noen på pumpeorgel og sag...

Vokalisten, Pål Jackman, minner meg om Gogol Bordello/han som sang i the Clash. Vel, folk skriver at han kommer fra Haugesund, så etter andre lytting prøvde jeg å høre om jeg kunne skjelne dialekten hans i engelsken. Og gjett, da! Særlig i den fjerde sangen, "The words you sent", som er stiligst på hele plata, og som dessuten minner sterkt om slutten Kaizers "Katastrofen". Fy søren, det bare skinner haugesundsk gjennom. Men det som avgjort fikk meg med til å raske med plata fra biblioteket, var at de hadde et spor på norsk, Smertens sang (finnes i imeem-listen nede til høyre). Den var virkelig på haugesundsk, den, og nydelig attpåtil, selv om de første lyttingene ble plaget av at takten hang, at det var så fritt. Det var også det eine sporet med trompet på, og han spilte fint, han Arve Henriksen. Låt som ei fløyta.


Og "The words you sent", med el-fiolin!



Side Brok - Høge brelle

Norsk rap på en slags dialekt, fra nord-Norge eller på fjellet et sted? Jadda, antagelsen fra innlegget om sangen 'Spreng Amfi' stemte, Thorstein Hyl rapper i Side Brok. Høge brelle betyr høy bukse.

De har faktisk skrevet om hver sang i CD-heftet/linernotesen/bookletet, litt om historien til sangen og tilblivelsen. Det er det ikke mange som gjør, det hadde jeg også gjort, hvis jeg hadde utgitt en plate.

Den lengste teksten stod for sporet "Sætra", det er også den beste sangen på plata. Der nevntes det at de hadde fått fatt i en jazzbassist som var mellombassar, så jeg lurte på om det betød at han spilte både kontrabass og elbass. Oog hva skjer? Jo, rett før refrenget spiller bassisten walkingbass til rap! STILIG. En ting å prøve: walkingbass til rockegitar...


The Moving OOs - Peace & Love

Norskt band, synger på engelsk. OOOooo. Sangen Romancer har jeg hatt på komputeren i over to år, nuendelig har den fått luftetid på p3. Men fy søren, alle sangene går i det samme tempoet. Alle sangene har med masse gitar. Alle sangene har formue cymbalføring (RAID RAIDssssh). Alle sangene høres like ut. Variasjon? Nei. Bort.

John Doe - Ja takk til trøbbel

John Doe, Jeg husker navnet fra en plakat som hang på Luftslottet i fjor, men hadde ikke noe forhold til dem. Da jeg snudde coveret, viste seg at de sang på norsk, så den ble utvalgt. Om musikken er riffene gode, rock..det eneste er at tekstene virker litt kejdejlige, eller at jeg legger mer merke til dem enn til musikken. Likevel legger jeg mindre merke til John Doe-vokalisten enn f.eks. DeLillos . Jeg er blitt bortskjemt med Kaizers, eller så er det det at jeg ikke liker måten rullerockere (norsk rock på østlandsk) synger på. Og så er alle sangene like (ikke egentlig, men nesten).
Til dømes:
Det første verset uti den første sangen gikk bra, for da forstod jeg ikke hva han synger, men etter det begynner han å synge tydelig.

Marit Larsen - Under the surface

Utgitt i 2005 og priset av alle anmeldere.
Ho e jo flink, lissom. Begge radiosinglene, Don't save me, så Under the surface, duger, likevel synst eg at det fyrste sporet nesten er det beste, med banjo eller mandolin-klimpring og mye rart. Musikken hennes er gjennomført bra, f.eks. uvante akkordprogresjonar, skikkelig instrumentbruk og mange lyder, men i lengden synes jeg at hennes stemme er kjedelig. Noken seier stemma hennar er søt, joa. Akk, då e Pål Jackman å foretrekka, han er omtrent det motsatte av Marit Larsen. I små doser.
:: Det fyrste sporet ::
In Came The Light - Marit Larsen

Vamp - Månemannen

Denne valgte jeg fordi at jeg hadde lånt Flua på veggen og tretten humler før. Månemannen er vel Wamps mest kjente sang, som jeg aldri hadde hørt før. Jeg har bare spilt den med skolekorpset. Skuffelsen var stor da jeg hørte at det er ikke er den samme sangeren som på Flua på veggen! Her synger Øyvind Staveland, nei: Vidar Johnsen, og ikke Jan Ingvar Toft. Men det er haugesundsk, det au, då, så etter hvert gikk det over..

Goldfrapp - Rent Mountain

Goldfrapp hadde jo en småekkel video, men sangen var spenstig..

På forsiden er det bilde av en kvinne med permanent, og på innsiden er det elektronisk. Sveitisk musikk? Jeg aner ikke hvor de kommer fra, men det er ikke så mye action her, i motsetning til den nye musikken deres (iallfall det på radio), men mange snåle klanger. Dette er sånn musikk man må la snurre litt før den setter seg, vokse seg, som alle sier, kanskje som med Miles Davis og Gil Evans' Porgy and Bess og all annen jazz, egentlig. Skjønt det hørtes tretten ganger mer interessant ut enn Closing the distance......Ja, nå må jeg iallfall høre på albumet, de har en sang som heter Oompa..Her en annen sang:

Discover Goldfrapp!


Om De har lest deg helt hit, vil jeg gratulere. De har utvist at de er godt smurt, smurt med tålmod. Les gjerne også neste setning.

Ein dag skal også Grimstad få eit nytt bibliotek, den dagen eg er flytten heimifrå.

fredag 6. juni 2008

Buksevatn

7. oktober 2008 Buksevatn
Denne historien har nå blitt forsøkt skrevet om til leselig nynorsk. Finn fire feil.

--------------------------------------------------------------------------------

Nett no svirrar eg rundt og rundt, og ein positiv ting med det er at buksa mi held på å bli tørr.

Tenk at ikkje før man når di siste tohundre meterne er det at ein innser at ein skal nå slutten. Heile tida før hadde ein berre ein anelse om at det ein gong ville ta slutt, og imens var det lite forandring å spora der nere. Nei, husene såg like store ut nesten heile tida.

Eg sat på fyrste klasse luksus-supercomfort på flyet mellom Trondheim og Oslo. Der flyg kring fem slike fly om dagen. Eg fekk det for meg at verda hata meg, og det hadde eg rett i. Det er vel det som er merkeleg, for verda hatar eigentlig ingen. Ossen er det mulig at verda, beståande av antimaterie og materie, føler noko som helst? Eg trur at det kun er sjølve Gaia som har kjensler.

Med ett er det noko kvitt og rosaspraglete i høgre augokant som stel oppmerksemda mi, og eg ser eit fly, eit japansk pokemonfly, for eg sit ved flyvindaugoet. Den eine vengjen på pokemonflyet råker såvidt borti vengjen på flyet eg sit i, eg kunna svergja på at eg kjende eit lite støyt? Det var ein svert usannsynleg hendelse, at ein fyldig jumbojet besudla med stygge, japanske tegninger skulle ha klart å innta norsk luftrom. Vidare, kva gjorde det der? Var det eit russisk pokemonfly som tøyde grensene?