Cuba - hvorfor gjøre i dag det du kan utsette til i morgen?

Karibien: orkanenes hovedgate
Haiti: jordskjelvsafari
Mexico: svineinfluensaens vugge

Hva er det første som slår deg når du tenker på Mexicogulfen?

Jeg tror jeg må begynne å sette meg mål om å få skrevet noe. Jeg har en million ideer, i skrivende stund 247 utkast, men jeg lar være å skrive dem ut med én gang, og da mister jeg piffen. F.eks. nå går jeg på folkehøgskole, som jeg ikke har nevnt det spor fordi jeg skal liksom skrive en anonym blogg, ikke sant? Ingen må finne ut hvem jeg er, nei. Klassen skal på tur ut i verden, og til, av alle steder, til Cuba! Kanskje det stedet på jord som minner mest om Donaldbladenes verden, siden en stor del av bilparken er fra før blokaden på femtitallet, mens de likevel har tilgang på et par moderne apparater her og der, gitarforsterkere, kaffemaskiner , pcer og internett. Mobiltelefoner ble tillatt for to år siden, nå er det også lov med DVD-spiller. Husker dere ikke at man måtte søke staten om lov for å kjøpe bil også, da bilen kom til Norge?

På vei hjem har vi beregnet tre timers opphold på flyplassen. Samfunnet er langsomt er vi blitt fortalt, transport er upålitelig og alt kan gjøres i morgen. Det tar en måned for posten, ja, innenlandsposten å komme fram, for postvesenet er kjempetregt. Denne  har et unntakt: nemlig i anledning en bestemt feiring/fest/helligdag, da blir det plutselig fortgang i postgangen, så den når fram iløpet av det vi kaller normal tid. Jeg har tenkt slik: hva om denne Castro dør mens vi er på Cuba? Det kunne blitt spennende, det.  Navnet hans er forresten tabu. Fidel Castro heter på cubansk "han derre".

Jeg gleder meg til å leve fullstendig avkoblet i to uker, i et annet land, en annen kultur. VEKK fra NORGE. Lære en Ny og Spennende toalettkultur og påfølgende hygiene! Besøke Che Guevaras grav. Pådra meg diaré. Se om jeg klarer å lære uforståelig spansk. Gleder meg ikke til sola, for den kommer til å svi synet mitt. Spille dominio med lokabefolkningen, bortsett fra at det bare er såvidt de har lov til å omgås turister. De har knapt lov til å omgås hverandre: de har ikke lov til å oppholde seg mer enn tre stykker i lag. Hva er forsamlingsfrihet? De tør ikke prate fritt, iallfall ikke med turister,  i fall det står en informant bak den ene taksøylen. Jeg har ennå ikke vært der, men regner med at borgerne har smutthull og løsninger på det meste. Utlendinger har iallfall forsamlingsfrihet, hva kan vel vi utrette? Ingen forstår språket vårt.

Stjerner og ekskrementer - om anførselstegn, og om voksenbøker

En forfatter, og han het Jens Bjørneboe, skrev:

VERDEN ER FULL av stjerner og ekskrementer, og på sin måte er det lett nok å si: "begynne med begynnelsen". Men fins det noen "begynnelse"?
Begynnelse?
- Det har en underlig virkning på ord å bli satt i anførselstegn: Begynnelse er en helt annen ting enn "begynnelse". Man kleber noe uutsigelig tvetydig, dobbeltbunnet og pukkelrygget ved et ord, når man setter det i anførselstegn. Man kan gjøre det med fullstendig intetanende, helt uskyldige ord, - man kunne for eksempel sette konjunksjoner og preposisjoner i anførselstegn, for bare å ta de mest intetsigende og harmløse av våre brødre ordene. La oss si at jeg setter ordene: og, på, eller mot i anførselstegn. Altså: byfogden "og" hans hustru. Eller: Jeg la boken "på" bordet. Man kan få noe til å løsne i verden på den måten. Man kan også si: Han gikk "mot" rådhuset. Er man nihilistisk nok, kunne man også ta det uskyldigste av alle ord, infinitivsmerket, og misbruke og skjende det på denne måte: Det begynte "å" regne. Kan man se på verden med mindre begeistring?

[...]