Julefilmene - Det gyldne kompasset og At world's end

Det gyldne kompasset

Jeg bladde rundt i Agderposten, og på en av sidene, rett førtegneseriene, så jeg en annonse for det gyldne kompasset. For rundt ett eller to år siden hadde jeg lett omkring på nettet og lest om at de var i gang med å besette skuespillere til filmatisering av Philip Pullmans første bok, men at den sannsynligvis ikke ville bli ferdig førom lenge (2oo8?). Den skulle jeg se, for jeg liker alle de tre bøkene i serien veldig godt..

Filmen ble innledet med barn som løp omkring og påstanden om at kun en var det som kunnne lese alethiometeret, Lyra. Jeg ble lite rørt av filmen. Det beste med den, var klærne, landskapet, teknologien, husene og omgivelsene.

Alt ble så tilgjort, synes jeg, hvorfor skulle Lyra plutselig bli så hekta på Støv? Og så gikk det så mye tid hver gang vi ble sendt inn i en dukkert av lys, støv, to ganger når Lyra leste alethiometeret.

Pirates of the Caribbean: At world's end

Jaja. Den andre filmen jeg så, i romjula, da, var Karripiratene 3, Ved verdens ende. Den første piratfilmen ble sett med stor begeistring, som skyldtes den gode historien, gode kostymer (fine klader!), kule replikker.

Den andre hadde litt for mye tull, men var såkalt "grei nok".

Treer'n kom aldri i gang. Filmen begynte med at de var et eller annet sted,som viste seg senere å være Singapore, hvor det var ubehagelig mørkt, og hvor det snart oppstod en langvarig slåsskamp mellom piratene og singaleserne. Med piratene var han som hadde tatt Jack Sparrows skip og gjort mytteri mot Bill Bootstrap, selv om han ble drept i den første filmen. Nå husker jeg forresten at voodoo-dama gjenkalte ham (men det gikk ikke an å gjenopplive Jack Sparrow, for han var havnet i helvetet. Som om ikke han andre kapteinen hadde vært forbannet.)

Det tok lang tid før Jack Sparrow prydet skjermen, og da i en helt hvit verden,som liksom skulle etterligne helvete. Jo, så var svært mange av ham der. Hele helvetes-scenen var bare kjedelig, det eneste jeg syntes var morsomt,var de små krabbene som med ett materialiserte seg på bakken.

Kampene i sjøen varte altfor lenge, og ble i lag med musikken, slitsom, i tillegg til at filmen varte litt for lenge. Innviklingene var altfor innviklet, og intet hang på greip. Plutselig var Orlando Bloom på den ene siden, så forhandlet han med de andre og plutselig gikk det an å seile ut av dødsriket. Så fant noen på at voodoo-dama var en gudinne (men det hadde blitt nevnt tidligere i filmen at Davy Jones hadde ei dama, det skal de ha) Det virket som om manusforfatterne fant på reglene underveis og forandret dem som det passet dem.

Men jeg skulle få meg med hele filmen! Er glad jeg ikke så den på kino....