søndag 26. februar 2012

Tore Renberg - Sneglenes stemmer

Å skrive inn tekst fra en bok, det er en opplevelse forunt. Man ser plutselig teksten gjennom forfatterens øyne, man ser hvilke formuleringer som falt på plass til slutt, og hvordan tankerekkene fulgte hverandre. Ville jeg ført teksten en annen vei?

Dette utdraget er fra boka Mannen som elsket Yngve (2003), og vi befinner oss på skolen som Jarle og de andre figurene i boka går på. I første avsnitt beskriver Jarle den svært vitenskaplige historielæreren, Svensen, før vi ledes inn i en fortelling fortalt av biologilæreren på skolen: om sneglene som likevel hadde stemmer.

Jeg har tatt meg den friheten å dele opp teksten for å tilpasse den til bloggmediet. Det er viktig med pauser.



"Sneglenes stemmer" 
- Utdrag fra Mannen som elsket Yngve, side 208

Hvordan skulle det gå med Svensen om han en dag fikk se et spøkelse? Han ville tatt fram målebåndet. I hans liv, i hans kvantifiserbare verden, fantes det ikke rom for en fattig fantasi som ikke hadde rot i historiske prosesser. Visst elsket han spekulasjon, men det var spekulasjon av typen "spør dere meg så er apertheid over om, ja, la oss si tretti år." Han ville vært totalt avvisende til den teorien biologi-læreren begeistert gjenga, da klassens nerd, Ingar, spurte og grov om dyrs hørsel og dyrs stemmer. Er for eksempel larven stum? ville han vite. Dette trigga læreren til å fortelle en besnærende historie, som riktignok handla om snegler, men kunne illustrere spørsmålet likevel.

Det skal ha funnets en forsker som samla ekstreme mengder av snegler på samme sted. Mangfoldige tusen snegler, svarte og brune. Han gjerda dem inn sånn at de ikke hadde fluktmuligheter, dynga dem oppå hverandre og utsatte dem for ekstrem varme, ekstremt lys. Og som vi vet er sneglene mørkeglade dyr, kudeglade dyr. Målet med det groteske eksperimentet var å studere hvordan de reagerte når de ble utsatt for sin verste frykt, når de måtte oppleve en form for apokalypse, en form for sneglenes Holocaust, det verste tenkelige for arten; å samles til langpining i vanvittige hopetall under åpen, brennende sol. I tortursituasjonen kom forskeren fram til et forbausende resultat. Han sto der, ute på jordet foran gården, og så de sjanseløse sneglene.Panikken steg da de forsto at de var fortapte. De begynte å ete av hverandre, forsøkte å åle seg ut, men fikk det ikke til.Men så hendte det noe. Plutselig hørte forskeren en lyd. Et ørlite pip, som kunne minne om et skrik. Han kvapp til. Et barneskrik? Skriket var så realistisk, så nærmest menneskelig, at han først trodde det kom fra nabogården, at det var en unge som lå og skrek. Men så skjønte han hva han hade hørt, han forsto til sin egen forbauselse at lyden, det lave skriket, måtte komme fra den groteske haugen med snegler han hadde foran seg. Forskeren, som ikke hadde lett etter lyder fra snegler, men var ute etter å studere artens reaksjon på total ødeleggelse, kalkulerte og regna på det, og kom til at det han hadde hørt var de mange tusen sneglene, som på et visst tidspunkt hadde skreket samtidig under hete- og lystorturen, antagelig da de selv innså at de alle var fortapte, at de ville omkomme der, at de ville dø og tørke inn på sletta utenfor den spanske bondegården hvor han hadde samla dem en varm sommerdag. Og brått hadde forskeren innsett hvordan hele verden er full av kakkel,babel, prat og mumling. Selvsagt snakker de, selvsagt snakker alle, det er bare vi, menneskene, som har så ufattelig dårlig hørsel, det er vi, menneskemonsteret, som vakler omkring på to bein, som går og brøler hele tiden, som er utstyrt med ekstremt medioker hørselsevne. 

fredag 24. februar 2012

Mikhael Paskalev - I spy (tekst & akkorder)

Det her er vel nesten litt slemt.
Jeg har skiftet pels på bloggen; ikke postet på nesten ett år; herjet på youtube, så egentlig har bloggen vært død som Snøhvit. Alikevel ble det et innlegg i dag, for jeg har nettopp startet en ny blogg - motebloggen Tynne mennesker, og skriveevne smitter. Det hjelper også at dette er den typen innlegg jeg klarer til å fullføre.

Mikhael Paskalev er en singer-songwriter fra Ålesund som gikk på LIPA (Liverpool instituete of Performing Arts), også kjent som McCartney-skolen. Jonas Alaska gikk også der, og de spiller mye på hverandres låter. Paskalev vant nettopp urørt-finalen, og denne låta har vært spilt VELDIG mye på P3 det siste året.  Her får du teksten og akkordene til låta. Bm betyr norsk hm.

FOR EN FANTASTISK TEKST

:: laiv og akustisk fra lydverket ::


MIKHAEL PASKALEV - I SPY


Verse X2:
Bm D G
I spy with my little eye
Bm D G
to fall is connected to try
Bm D G
did I rararara-rai-rai
Bm D G
did I rara-dai-ai

Chorus X2:
Bm D
It’s a drag on a boat and we’re lost at sea
G Bm
I’m trying to find me some piece of mind, but
G Bm D Bm
we-e-e, we lose it all, eh-eh-eh