torsdag 31. januar 2008

Uknuselige speil

På baksiden av Agderposten, den med småstoff, stod det en gang (sånn ca.):
SOS-hjemmet takker for bidrag. Med all støtten har vi nå fått kjøpt inn nye senger, uknuselige speil og gardiner.(...)
Hva mente SOS-hjemmet med at de takker for bidrag, som er blitt brukt til UNKNUSELIGE SPEIL? Forestill deg, noe så ergerlig. Her har man en galen, fortvilet, sinna MenniskeSiæl som er veldig lei av instutisjonsmaten, hint oh hint, og vil knuse noe. Men hva skjer? Speilet går ikke i stykker! Speilet knuser ikke! AARGGGG

lørdag 26. januar 2008

Wikipedia-effekten

også kjent som klipp-og-lim (copy-pasta), eller saksing. 
wikipedia-effekten, sub. en betegnelse på den vidspredte bruken av wikipedia som kilde til faktastoff,  og at det ensretter informasjonsmengden i eteren. Som man sier i kjemien, går verden hele tiden mot mer uryddighet-støy-, entropi, selv med menneskets rydning og ordning. For wikipedia-effekten foregår det motsatte, det blir mindre entropi. Det er naturstridig. Altså kan det ikke være pozitivt.

Vil du vite noe om en eller annen musiker, eller en annen slags "person", eller noe som ikke har en stor skare av (småfantatiske) følgere? Google. Men - mange av sidene som ramses opp av Google viser deler av artikler fra wikipedia, i tillegg til oppslaget av Wikipedia selv. Greit nok, Wikipedia mangler kopisperre (GNUlighet, og kan sakses uhemmet), og har mye merkelig informasjon samlet på ett sted, men mange av oppslagene er sjeldent like utfyllende som noe skrevet av folk, kyndige folk, som faktisk kan stoffet sitt. Særlig med en gang man prøver å lære seg noe om litt mindre mainstreame saker. Som kornsirkler, jazzimprovisasjon, og som nevnt, biografier.


Glem heller ikke den groteske skrifttypen, groteskmanglende som den er, sammen med de overdrevent brede sidene (her har Wikipedia noe å lære av bloggan).

På skolen

Wikipedia-treff & Co. rager i googles treffliste, og det er veldig lett å bare klikke på dem. I skolearbeider og prosjekter gir det utslag ved at det er mange som bare finner frem wikipedia (å, nå var vi lure), føyer wikipedia til som kilde (There's lawly), kopierer det som står der, lærer seg det, og omformulerer det flinkt. Morosamt blir det når flere gurper har valgt det samme arbeidsemnet, og babler om det samme. Hva bryr det egentlig oss om en skuespiller har vunnet X blabla-priser? Som gjerne er det første en Wikipedia-skuespiller-artikkel meddeler. Det er grunnen til hvorfor jeg sluttet å bruke Wikipedia for å finne informasjon
om mine favoritt skuespillere.


Sangtekster

Sangtekster lider under samme pest, selv om Wikipedia ikke har noe med saken å gjøre. Finnes det en sangtekst på nett, er sannsynligheten tilstede for at alle andre sangtekster med den samme tittelen er kopiert fra samme kilde. Det hender....at det er mangler noe i teksten, noe som ikke stemmer overens med de lydene man hører inne sitt vesle hode, eller som man ikke kan samtykke i(jeg er svært ofte uenig i en sangtekst, for jeg hører ikke det samme, særlig ikke hvis den som transkriberte sangteksten faktisk kan språket). Wikipedia-effekten er særlig merkbar når man er på jakt etter et akkordskjema. Særlig da.. For det finnes ulike versjoner av en sang, variasjon i øresus, og ulike ører, og ikke minst, ulike tonearter. Og så er det et eller annet veldig innbringende med å etablere et nettsted som ikke gjør noe annet enn å kopiere alle andre mulig akkordskjemaer - disse sidene bare fordobler søkeresultatene. 


Et illustrerende eksempel: Jeg lette etter teksten til en låt som heter Trains to Brazil av det britiske snålbandet Guillemots. Jeg ser med en gang at det ordet jeg trodde at vokalisten sang bare var noe jeg trodde. Sånn er det vanligvis også. Så jeg fortsatte å lete, kanskje noen andre hørte det samme som meg ("cause days don't get you far when you're young", young i stedet for gone) til jeg innser at alle sangtekstene er like. Det var to dominerende sett med sangtekster kopiert på nettstedene, en med akkorder og en uten akkorder.

Som sangtekstpiraten selv sa her:
"I found this one on google and cannot take credit:
http://www.guitarzone.com/forum/lofiversion/index.php/t161904.html"
akkorden Og etter enda flere søk viser det seg at enten har den samme personen spredd denne sangteksten på flere sider, eller så har noen andre spredd hele greia, og tilogmed kopiert den kommentaren.

Her
er det som sangtekstpiraten fant gjennom Google, siden det ikke står noe om å finne den på Google. Men også den er spredd for alle vinder. Ha ha.


Likevel kommer det noe godt utav dette: at informasjonen ikke forsvinner, siden den alltid finnes et annet sted.. :)

Skyll - brett - stapp

Helt til disse dager har jeg med sprittusj skrevet navn og telefonnummer på drikkekartongene (juise og melk og nektar). Er det noen som vinner? Er det noen gang noen som vinner eller er det kun falske løfter? Hvem vinner i melkekartonglotteriet?

Det en koselig aktivitet, da. Min faste brettesang er Seven days in sunny june (Jamiroquai)...og Sir duke (Stevie Wonder), av og til. Her om dagen fikk jeg 17 melkekartonger i én kubbe.

Skyll - brett - STOPP!

fredag 25. januar 2008

Ekstremværet Sondre

'Ekstremværet Sondre herjer.'

Og NRK viste bilder fra Ålesund på Vestlandet. Et par mennesker stod ved bryggen, vågende, og vi var vitne til store sjøsprøyter som sprutet loddrett opp mot kanten av bryggen. Det så morsomt ut å stå der, men det kan ikke ha vært så ekstremt. Da hadde det vært farlig, og de menneskene hadde nok ikke stått der.

Ekstremvarvarsel hadde blitt sendt ut, og man hadde vært nødt til å stenge fjelloverganger, flere enn vanlig, da.

Ekstremvær er det nye ordet for storm.

Den siste måneden har det vært endel overskrifter med ordet ekstremvær i seg. Agderposten presterte å bruke ordet om et eller annet snøfall m/vind (kvalifiserte til snøstorm bare i et par timer) som krevde brøyting.

Denne bruken av ekstremvær går ut over nyanser i språket når det blir brukt i stedet for snøvær, regnvær, storm, tørke, kraftig, uvær og snøstorm.

Ekstremvær betydde visst varig og veldig påvirkende vær i en periode. Te deums, at Vestlandet ble gjentatte ganger rammet av storm. Men avisene tar opp sånne moteord og overbruker dem i perioder, det er jo det de driver med.

Jeg lette litt omkring, og fant dette:

Kuling, storm, orkan
- i disse ekstremvær-tider



Av Kjell Jensen
Publisert 28.09.2007 11:33



I forbindelse med ekstremværuken i NRK språkspalten for seg noen viktige vær-uttrykk som har med vind å gjøre. Og vind er svært viktig for meteorologene når de skal varsle været for oss.


"Kuling" er ikke ekstremt, vi kan si at det er den mildeste av de sterke vindene. Ordet finnes også i nederlandsk i form av "köling".e.l., På norsk har ordet sammenheng med verbet "å kule", som betydde "å blåse friskt". Det har også sammenheng med adjektivet "kald". Så "kuling" betyr egentlig "kald vind".


Ordet "storm" hadde man allerede i norrønt i form av "stormr", og det fantes også i mange andre germanske språk. Vi kan finne opprinnelsen i en gammel rot som hadde med "å forstyrre", og "å røre" å gjøre.


Orkan opplever vi sjelden i norske farvann, heldigvis. Dette ordet har kommet til oss gjennom nederlandsk. Men også nederlenderne hadde lånt ordet, fra spansk der det het "hurracan". Vi kjenner det også igjen i engelsk "hurrycan". Men opprinnelig er ordet vest-indisk - de tidlige europeiske sjøfarerne plukket opp ordet fra de innfødte på ferdene til Det karibiske hav. Så orkaner har det vært i de traktene i alle fall i de siste 500 år...Men kanskje de ikke var så ekstreme som i vår tid?
Synes det var interessant, den betydingen for å "kule". Ser ut som at vi har fått tilbake nok et lånord, kul. Vi lånte det til engelsk (sånn som bagge - bag), og har fått det tilbake, i nesten samme betydning..gjelder sikkert hipp også (kanskje av å hyppe poteter?)

Tach vor nu.

søndag 20. januar 2008

Alle filmene i januar - National treasure

Jeg er ikke av den typen som besøker kinoen ofte, fremst pga. pengemangel. Men så var det noen som ba med med på kino...

Etter å ha kommet for sent til å hente billettene til Arn (kinobilletter må visst hentes en halvtime før, men åssen skulle utvekslingsstudentvennen min forstå det...), og allerede mistet Kautokeino-opprøret for fullsatt sal, ble det filmen National Treasure. Den hadde jeg ingen forventninger om,
men den skulle vise seg å være forutsigarbar som fy.

Det var så mye merkelig i den filmen:
  • Presidentenes bok var en bok med hemmelige dokumenter og viktige papirer samlet opp igjennom årene. Den skulle overleveres fra president til president, men hva med de tilfeller hvor presidenten ble skutt?
  • Tidlig i filmen hadde de slemme fått tak i mobilen til heltens far og tuklet med den sånn at de ville kunne avlytte dem som snakket. Så kom da de scenene hvor de skulle få bruk for akkurat det, og just da helten ringte far sin, forutså jeg hva som kom til å skje. Begge ganger virket det unaturlig for helten å ringe faren sin sånn helt uten videre, det skedde vel ikke utenom. Som da han stod i trappen inne i Buckingham Palace, det var så overlagt.  Også i slutten av filmen, etter at de hadde fått tak i den siste delen av treplaten med indianerbokstavene. Da hadde han tatt bilde av platen med mobilen, og sendt det til sin far, for så å vise det til moren, skriftstyderen....
  • Da han trakk ut kodeskuffene i skrivebordet i Buckingham palace, for året 1819 (et år som dronning Victoria døde eller ble født), drog han ut skuff nr. 1 og nr. 8 etterpå da han skulle stille inn år 1879, selv om om de allerede stod ute. 
Heller kjedelig film, altså. Ellers er det så mange filmer jeg har lyst til å se nå...Kikis budservice er jo anime, en japansk langfilm, og jeg har alltid hatt lyst til å se en japansk film. Jeg så et intervju med Gorillaz-tegneren Jamie Hewlett for noen år siden, der han snakket så varmt om det flyvende slottet (eller noe sånt) av den samme regissør, Miyazaki Hayaos.

Nakenbad

På fjernsynet i forrige måned var det en reklame for en film. Det var en fontene, og plutselig ble jeg virkelig forbløffet, for da steg det en naken kvinne ut av fontenen. Hver gang. Det var visst bare hu derre som spilte Elizabeth i Karripiratene i hudfarget badedrakt. Den reklamen skulle vekke oppmerksomhet for "Om forlatelse", en sånn koselig, fint kledd-folk, britisk 1800-tallsfilm.

ARRRRN

Arn, selv om den hadde de stilfulle og økologiske klærene, syntes jeg ikke noe om i førstninga. Mistet lysten for middelalderfilmer etter å ha sett en som var kjedelig og full av fråde. Men det var før jeg hørte alle de forskjellige språkene i Arn-traileren, eller, de to.. (svensk, engelsk, OOG arrabisk kanskje..! Synes det er så flott når tyskere i Tyskland taler tysk, og ikke engelsk) og ikke minst, møtet med arabere, som jeg av en eller anne grunn er veldig interesert i (klærne, kamelene, språket eller noe, (dataspillet civilization, hehe)).  særlig etter å ha sett filmen Lawrence av Arabia.

Haha, jeg tok nettopp en kikk på trailern på Youtube, og så kom Arn inn i et rom og meddelte dem at "Saladin is here". Øyeblikkelig gjenkjennelse, jeg har spilt for mye Civilization. Nå må jeg se filmen for å se om han ligner. Men det skimtes likevel litt mye blod der, og musikken hørtes treig ut. Vi for se hvor amerikanisert den er..:P...(Saladin leder for araberne i Civilisation, hvor det er om å gjøre å bygge en sivilisasjon. )

tirsdag 15. januar 2008

Mitt liv i brassband

Jeg spilte trombone i et brassband i fjor, dvs. klarte å snike meg med allerede fra tidlig i juni, men det varte bare ett år...... Den største utfordingen var hele tiden å måtte lese notene i g-nøkkel, til forskjell fra f-nøkkel som er min morsnøkkel, selv om jeg kunne et par knep fra før (knepet er å legge til tre b-er, og at c, g og c2 tilsvarer første posisjon på hornet). Derfor tok det langt tid før jeg klarte å spille en sang feilfritt. Så folk trodde vel at jeg ivar dårlig til å spile/lese noter.

Så fikk jeg meg et nytt munnstykke, og var på øvelse for første gang på lenge. Dette var på vårparten, og så hadde storbandet hatt en spillejobb, det hadde vært mye snø og greier, og så hadde jeg bare vært borte fra øvelsene en stund. Det var en sang, en slått eller noe sånt, hvor det var et eller annet som låt veldig surt. Det skulle være sånn, sa jeg, for det var jo folkemusikkbasert, og folkemusikk kryr jo av dissonanser, bare tenk forhøyet kvart (#11 jaja)og Gerswhin, men førstetrombonisten sa seg uening. Til slutt så viste det seg at jeg og den andre andretrombonisten, med samme note, hadde klart å spille surt.

tirsdag 1. januar 2008

Årets julejamm og påfølgende galskap 28/12-2008

(PS: Det skulle foraktes, hvordan blogger.com noen ganger ikke avskjærer setninger, slik at det blir stående lange ordslanger ute av lesebildet.)

Hver romjul holder Arendal jazzklubb julejam, og innbyr til jamskap med husbandet. Jeg har dessuten hørt noe om at bringer du instrumentet ditt, er det gratis innpass. Dette året var det blitt flyttet til Grand scene, i fjor ble jammen avholdt på kulturhuset/liLLe ToRungen.

Vi klarte å parkere på motsatt holme av der konsertlokalet lå, så det ble en liten spasertur. Så i kom for sent, trodde vi. Dette var jo en konsert med servering, så den begynte jo selvsagt ikke til tiden, faktisk ikke før en time etter angitt tid. Jeg tror det er sånn at de begynner når det begynner å fylles...

Det første musikalske nummeret var noen sangere som sang med husbandet, det var en som hadde kommet helt fra Birkeland, blant annet. Den aller første sangeren så svært kjent ut, og etter konserten fant vi ut det det var en av nyhetsoppleserne i TVaust (TV-Norges nyhetssending). Hehe.

Jeg så en fra storbandet som satt og ruget på en saxkasse, men hun visste ikke om hun skulle spille. Det var nemlig en vokalist som skulle synge et par julesanger og som kanskje ville ha med seg noe blås. Jeg sa da at jeg også hadde instrumentet mitt med, måtte bare hente det først (det lå i bilen). Men hva de skulle spille, det ante jeg ikke. Vi var en sanger+komp+sax og bone. Mens jeg var i bakrommet og pakket opp, hørte jeg den Garbarek-sangen som er så veldig kjent (som har stjært de første fire tonene frå Bastard og 170 av Kaizers Orchestra.). Og så skulle jeg spille på jam, helt fritt, ingen planer, for første gang.  Heldigvis var scenen så mye opplyst at man ikke så publikum. Veldig fint tillrettelagt. Nervøsitetsbrodden
sliptes av det. Så hva ble planen? Vi skulle være solo- og bækkgraunds-blås for White Christmas i F-dur. Siden F-dur er en av de tingene jeg har øvd på, gikk det ikke fælt. Den neste sangen handlet også om snø. "Skal vi likegodt bare ta den i f-dur, den også?" sa pianisten.

Mens jeg spilte, innså jeg hvor lite jeg egentlig kunne. Det skjer hver eneste gang det er snakk om gehørsspill :P...Igjen kom det vanlige problemet, at jeg ikke husker i hvilket naturtonenivå på trombonen jeg var i. På messinginstrumenter kan man endre tonen ved å stramme og slappe av i leppene, ikke sant, og det er dette som heter naturtonene. Når sleiden står helt inne på en trombone, i første positron, kan man spille tonene b,f,b,d og f, men hvis jeg ikke har spilt på lenge, eller har blitt ordentlig varm, hender det at jeg spiller lysere enn jeg tror. Jeg prøvde å treffe denne tonen, denne b-en tre ganger på rad, den låt så fint inni hodet mitt, men neida, ut kom det en annen tone, en d, og så måtte jeg avslutte den frasen, og neste forsøk, feil tone enda en gang ...osv...Jaja. Det gikk sånn noenlunde; tror den første soloen var grei....


Senere han kvelden spilte rockebandet Subito, som kommer fra Arendal. Dem har jeg sett tre-fire ganger før, men de var mye bedre nå en første gangen jeg så dem. Særlig når de har fått tak i den flinke bassisten! MEN LYDNIVÅET kunne vært lavere. Det jeg liker med jazzkonserter, er at man ikke er garantert øresus selv om man sitter helt i front (unntagen storband).

Etter et mer funky band uten vokalist, fra Dahlske, var neste band ut var et innslag med jazz-jazz. Jazz-jazz, det er en sjanger som stammer fra John Coltráne (eller var det Mils), hvor kontrabassen spiller tilfeldige toner innenfor noe begrenset noe (en MODAL SKALAR |x/y|), og der soloinstrumentet, her en sondre-lerche-gitar) spiller altfor mange toner, og alt i det samme tekno-tempoet. Etter å ha hørt litt på det, var klokken tolv slagen, og vi fant ut at det var på tide å kjøre heim.

Agderpostens skrev litt om julejammen, hm. Legg merke til at det ikke står hva trombonisten heter..

Jazzcamp?

Etter å ha vært rundt omkring på nettet og lett, fant jeg plutselig denne siden: jcfk - jazzcamp for kvinner
Det er et sommerkurs utelukkende for kvinnelige instrumentalister, altså, mennesker av hunkjønn som spiller (jazz). Det skal holdes en uke på Trøndertun folkehøyskole litt sør for Trondheim.

Etter det igjen prøvde jeg å finne jentejazzere, som trompetisten Gunhild Seim, som faktisk har kommentert på jazzcampsiden, det så jeg i etterkant.

Veldig hendig at det finner sted uka FØR canal street, og at de skal spille på Moldejazz. Høres stort ut. Kanskje noe å bli med på en gang?