mandag 1. oktober 2012

Bergen Challenge #1: Ingen hjelpemidler

I anledning at jeg bor i Bergen, og så jeg slipper å kjøpe regnjakke, har jeg satt meg et mål for denne høsten: Jeg skal klare meg ut året uten paraply, regntøy og støvler. 
Hvordan det skal gå?

Jo, det vil jo være dager da jeg ikke gidder å gå ut, og soppsankingsplanene kommer til å bli utrolig hemmet, men jeg tror ærlig talt det ikke gjør en såå stor forskjell i hverdagen min. På den andre siden; det kan ha en god virkning som i at jeg blir barskere - PYTT PYTT, hva er vel litt REGN?

Det meste av regnet har hittil kommet som yr. Det teller ikke som regn, siden man ikke blir våt, bare fuktig. Noen ganger regner det, men da er jeg som regel inne, ikke sant. Ellers kan man ve kombinasjonen kollektivtransport og 'smart movement', dvs. bevege seg under hustak, unngå mye væte.

Hvorfor har jeg valgt å kalle det Bergen Challenge? Det er jo en ganske stor utfordring, knyttet til denne byen. Det er et engelsk uttrykk, og jeg, med mine gamle språkstridsmuskler, skulle gjerne brukt et norsk begrep, men så ligger "Bergen challenge" så godt i munnen fra før. Det er kanskje litt dumt, da, at det også er navnet på studentlekene - det årlige idrettsstevnet - for studenter fra hele landet som begynner neste onsdag.

Når først alt håp om sol er borte....la det beregnes!

EN siste ting: denne siden blir viktig!



mandag 17. september 2012

Høstjevndøgn

http://gatherer.wizards.com/Pages/Card/Details.aspx?multiverseid=1611
Høstjevndøgn - "Equinox" lat. "like netter"
 Så har bloggen hatt en ekstra lang sommerferie denne gangen - måneder med tørke. Forhåpentlig vil jeg skrive jevnere utover høsten.

Jeg har flyttet på meg, igjen, og er nå under stadig skiftende skydekke i landets egentlige hovedstad.

Det er en ting som påvirker oss så mye. Det er lyset. Per idag har Bergen hatt tre klare dager med sol på rad! - og ingen skyer. Til tross for det er det ganske kaldt - vi er jo i slutten av september nå, og sola var på sitt sterkeste for tre måneder siden, i juni. Det tar tid for varmen å bre seg i systemet - temperaturene når sitt årsmaksimum først 1-2 måneder etter sola. Akkurat i denne perioden vi er i nå, i september, blir dagene kortere, raskt. Dagskrympingen var på sitt raskeste denne helga i forbindelse med høstjevndøgnet. To uker senere blir det mørkt klokken syv, istedefor ti.

På vestlandet får man sen, rød kveldssol.
På østkysten av Sørlandet får man tidlig morgensol.
Hva er å foretrekke? En tidlig dag, eller lavt, rødt lys som treffer øynene?

lørdag 16. juni 2012

Grandma Lo-Fi

(frivillig på Kortfilmfestivalen) 
Ok, så jeg hadde fått meg friwilly-t-skjorte, adgangspass og slitesterk lerretsveske, og så hadde jeg valgt meg ut en film å se: Grandma Lo-fi het den, en islandsk film. Jeg trodde kanskje den skulle handle om en gammel dames primitive, men produktive musikkskapelse og hennes møte med indie-ungdommer på Island som ble inspirert, altså, et møte mellom gammel og ung, men istedet la den vekt på hennes oppdagelse av teknologien og skildret hennes hverdagsliv. Det kan hende de unge musikernes forhold til var tema i slutten av filmen, men det fikk jeg aldri vite. Filmen klarte ikke å overleve til slutten.


Den handlet om en dame(Sigrudur Nielsdottir) som hadde begynt å lage musikk i voksen alder, altså, 70 år. Tanken bak dette var at det er aldri for sent, og at det handler bare om å lage noe med sine egne evner; begge inspirende tanker, synes jeg. Problemet mitt med denne filmen var at folk hadde sånn "medlidenhets"-latter når hun foretok seg noe underlig eller forbløffet seg over at det gikk an å ta opp lyd, eller sinnrikt forklarte hvordan kassettopptakeren fungerte. Du vet jo åssen det er når andre ler av noe du ikke finner det spor morsomt. Latteren følte så tilgjort, jeg syntes den ikke møtte henne som en likemann, men som en stakkars skikkelse.  De lo ikke fordi de syntes det var morsomt, men fordi man måtte liksom bare like denne koselige, bestemorskikkelsen. Sånn "å, så søt!", eller "så koselig!", eller "haha rar hun er". Eller kanskje jeg tar feil, kanskje syntes de det var koseli på en måte som sinnet mitt er ute av stand til å fatte, og det er helt greit. Sier litt om filmen, når jeg brydde meg mer om at andre lo enn å følge med på filmen. Eller kanskje jeg burde ha spist frokost. Jeg følte jeg ble fordummet av å sitte der, og etter mye nøing forlot jeg kinosalen -
- FRIHETEN DER UTE VAR OVERVELDENDE.

På vei ned gågata så jeg regissøren av filmen jeg nettopp hadde forlatt. Jeg så på ham. Han så på meg. Jeg på ham en gang til. Hm. Han vet jo godt hvor lenge filmen hans varer, og jeg satt synlig på andre rad, med litt rare klær. Men tror ikke han bryr seg, egentlig. "Ånei, hvilken synd, et menneske walked out on my film ånaaaai!" Vi har vel litt for lett for å tro at andre bryr seg.

Kanskje man blir flink til det etterhvert - dette var andre gangen jeg forlot kinosalen før filmen var ferdig denne våren.

BTW: ligger noen sprø bilder/kollasjer på nettstedet til filmen, f.eks. dette:

vinterbading/vannballett

torsdag 14. juni 2012

Kortfilmfestivalkake 2012

Åpningen. Nå er det den tiden av året da Grimstad igjen blir fullt av rare folk, stilige kledte folk med festivalpass rundt halsen. Hva ble utbyttet for min del? To stykker med veldig god kake, påkostet av byens lokale bakeri. Sånn så den ut:



Er det vanskelig å lage en sånn kake? Det er jo ganske mange ulike bestandeler, og det er klart at det er bedre å lage det på et bakeri, der man lager mange samtidig, istedetfor alt det arbeidet med å lage en liten røre gul krem (eggekrem), litt av datten og så oppvasken etterpå.....men MMMMMMMMH!

torsdag 26. april 2012

A motivational story about spring water

Dette innlegget er myntet på noen som snakker engelsk, derfor er det på engelsk. Det handler om å en som er lei av å studere til eksamen i grunnvannsfag på høgskolen..  :)

So you brat don't like this subject georesources and groundwater?

Let's say you go hitch hiking, as a lot of you normally do, but oops, this time, you lost your water bottle! Or it got knocked over and is totally useless. I know, stupid, but it happens. So you have no source of water at all. You see no rivers and you're starting to get thirsty! The road, you know, runs just on other side of the mountain. At sunset your head starts aching, but fret not! Because what you see in front of you are the beautiful sedimentary deposits left by the last big glacier covering Our Earth. And just below that hill, that's the spring horizon! Aha, what's that water dribbling out there!

Springs in the Naran Valley of Pakistan
A SPRING! THANKS ALLMIGHTY, I'm saved!

And know what? When you arrive home you tell everyone that, "Thanks to my georesources study I survived yet another hazardous trip!"

tirsdag 24. april 2012

Hva du kan jobbe som på Hove 2012

Jeg skrev om å jobbe som frivillig på Hove her, og at du selvfølgelig burde velge miljø. I dette innlegget kan du lese litt mindre ensidig om de forskjellige jobbene du kan ta som frivillig, fra en tidligere frivilligs erfaringer. Beskrivelse av jobbene kan du ellers finne på Hoves nettsider. Mye av informasjonen gjelder andre festivaler også.

Disse jobbene, det er de vanlige greiene, og de gjøres for å få menneskeheten til å fungere:
  1. å få publikum inn - Akkreditering
  2. fôre dem - Handel
  3. stelle med etterlatenskapene deres, og - Miljø
  4. sørge for at de ikke skader hverandre. - Sikkerhet
  5. pluss alt det andre # Jeg gjør hva som helst for Hove
  • Jeg gjør hva som helst for Hove

Dette er samme konsept som Delta Force på Øyafestivalen. Dere settes inn der det trengs når det trengs. Her lukter det bæsj, altså, det kan hende at du blir satt til å vaske toaletter. Jeg aner ikke, denne gruppen var der ikke ifjor. Kanskje du blir satt til masse forskjellig små greier, som å kjøre til bensinstasjonen og kjøpe tunfisk til Snoop Dogg, finne gaffateipen for Andreas som trenger den til rigginga, eller flytte tomme ølkasser. Ønsker du å prøve litt av vært, og liker å være reddende engel, er nok dette for deg.

Krav til fysisk kondisjon: trolig må du tåle å gå rundt og rundt
Service/menneskelig kontakt: variabel, trolig liten
Konsertstøy: variabel


  • Akkreditering

    foto: Miriam Dalsgaard

     "Hør da, vi går i samme klasse, vi har faktisk bursdag på samme dag også."

Akkreditering betyr å ta i mot folk idet de ankommer festivalområdet, gi dem nødvendig informasjon, og feste festivalarmbånd på dem. Det innebærer også å avvise folk som mangler legitimasjon, gyldig festivalpass, eller som er SYNLIG beruset. Det kan være veldig gøy eller vanskelig, alt etter hvordan man er som person. Du kan få oppleve mange gode bortforklaringer.

Krav til fysisk kondisjon: du står/sitter i bod hele tida, så du fikser den, du, sofagrisen
Service/menneskelig kontakt: stor
Konsertstøy: lavest. Akkrediteringen foregår ved inngangen til festivalområdet, så det sier seg selv at det ikke er så mye konsertstøy her.

  • Handel

    foto: Christian Nørstebø

  • "Selger dere vin?"

Du selger ting. Ting er som regel øl, men det finnes bader for mat, band-merchandise og litt andre småting som ingen strengt tatt trenger. Legg merke til at beskrivelsen er så kort, siden jeg aldri har vært borti det her.

Krav til fysisk kondisjon: du står i bod hele tida, så ingen høye hæler.
Service-krav/menneskelig kontakt: stor. Varier med varene - det er mer hektisk i en matbod enn i en t-skjortebod. Jeg gjentar - ingen høye hæler.
Konsertstøy: Det kommer an på hvor du står. I fjor var det anlagt en handlegate med mange boder mellom konsertområdene. Jobbet man i ytterenden nærmest konsertarenaen under den danseglade deadmaus-konserten var det helt forferdelig bare å eksistere i nærheten av de bodene. Bassen var så dyp at den traff bodenes egenfrekvensen. De var trekasser som virket som en forsterkning på den allerede morderhøye bassen. De ble til torturceller av djevel-vibrasjoner.

  • "Er det ikke ekkelt å plukke søppel?"

Ja, du må gå rundt, og ja, du kan bli skitten, men som jeg sa tidligere i innlegget: du har stor bevegelsesfrihet og kan ta det litt i ditt eget tempo. Du kan møte masse koslige folk, men også en del late folk som var sent ute med å søke og bare vil bli ferdige og vil gjøre minst mulig.

Det er ikke bare plukking som skjer her, det trengs også folk til å stå i pantebodene og til å håndtere det som kommer inn. Har du lappen, kan du kjøre søppel også.

Du kan finne ting: plekter, tjuekroninger, mat, sko, hatter! Evt. stikke av med ting du finner på campen etter festivalen, om du rydder da. Folk er hemningsløse når det gjelder hva de "mister". Hvis ikke du knabber converse-skoene, kommer Røde kors og tar dem. Tenk å stjele fra røde kors! Alle teltene som "glemmes" tømmes for spy og sendes til noen som trenger dem. Libya? Vet ikke.

Krav til fysisk kondisjon: kommer an på hvor du står, men det blir løfting og bøying av rygg. Kan få vondt i ryggen. Hvis du går rundt, er det en relativt rolig jobb.

Service-krav/menneskelig kontakt: kommer an på om du står i bod eller ikke. Uteplukkere deler jevnlig ut søppelposer/kjeft til ekstra skitne camper.
Konsertstøy: Stort sett lav, det er mest å rydde på campområdet. Man plukker ikke på konsertområdet under konserten, man tar det etterpå.


  • Camp-vakter: Wild fjortis appeared: - TAKE HIM DOWN!

Sikkerhet er kanskje en av de største jobbene på Hove. Det trengs vakter OVERALT, og det du gjør er å stå et eller annet sted og passe på at folk oppfører seg.
  •  på camp: få folk til å rydde, ja, det er umulig, men i det minste i branngatene. At det er vakter på campen gjør det også lettere å sove, kanskje....
  •  arena: selve festivalområdet. Sørge for at folk ikke drikker medbrakt og skysse alle deltakerne ut av festivalområdet på natta slik at det kan ryddes til neste dag.
  • backstage-vakt/artiststranden: passe på at artisene har det bra og at bare de rette folka kommer inn backstage. Mange som vil inn, vet du, bl.a. har Backstage Hovescenen har et gjerde som folk prøver å hoppe over! JIPPI, liksom. 
  • Gates/inngang og perimeter: dette er der det oppstår disse lange køslangene utover ettermiddagen og kvelden. Hver gang festivaldeltakerns skal inn, må vesker og slikt noe sjekkes for væskefylte flasker, mat og våpen, pluss at de selvfølgelig må ha festivalarmbånd om håndleddet. Kroppsvisitering skjer. Perimeter-sikkerhet er å patruljere gjerdene rundt hele festivalområdet og sørge for at ingen klatrer seg inn. Hehe. 
  • Skjenkevakt: Skjenkevakten fjerner overstadig berusede mennesker og passer på at mindreårige ikke skjenkes. Mindreårige har adgang til festivalen i lag med en person over 18 år. Dette må jo være veldig morsomt på campen, da, for der slipper man inn om fylt 16, men man kan likevel ikke drikke før fylte 18 år?


Sikkerhet omfatter altså jobbene folk sikler etter, nemlig artistkontaktene. "OHO tenk å få jobbe med artistene!", da er du garantert å ikke få den jobben. Har du lappen, kan du tilogmed få kjøre dem rundt omkring når de er sultne og må på do f.eks. Hvis du f.eks. har vært utvekslingsstudent stiller du sterkt til artistkontakt, ettersom du da muligens kanskje kan engelsk bedre enn alle andre. Artistkontakt er kremen av kaka, og du skal søke godt for å få den.


Krav til fysisk kondisjon: kjempestor fare for slåsskasmp! Neida, men det blir mye ståing. Det er natteskift.
Service-krav/menneskelig kontakt: du må tørre å si ifra og stå på krava til folk som ikke alltid er enige med deg, samtidig som du forholder deg rolig.
Konsertstøy: avhenger av hvor skiftet er plassert. Scenevakt = høyt.

 * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

  HUSK! Det er ennå ikke for sent om du vil komme gratis inn på Hove i år. I hvert fall ikke om du har lyst til å plukke søppel.

I neste innlegg i denne "serien" (yay, 1 - 2 - 3) vil vi gå gjennom frivilligkontrakten du egentlig skal ha lest og sagt deg enig i før du blir frivillig. Er det noe du burde være obs på? 

JA, DET ER DET GARANTERT!

onsdag 18. april 2012

Frivillig for Hovefestivalen 2012

Med rekordstor påmelding begynner sanden å renne ut for de mest lukrative jobbene på Hovefestivalen, som i år avholdes den 26 - 29. juni på Tromøya, Arendal, AUST-AGDER!

Musikkfestivalens headlinere i år er Rise against, The Shins, Snoop Dogg og OMG! - Skrillex, mens av norske artister spå programmet kan nevnes bl.a.  Lidolido, Spellemannsprisvinnerne Team me og Jonas Alaska, urørtvinneren Mikhael Paskalev og Sirkus Eliassen. Til sammen vil det være over 70 ulike artister og band som spiller i løpet av festivaldagene.

For at denne enorme fyllefesten skal fungere, trengs det masse billig og villig arbeidskraft - de frívillige frivíllige. I år er frivilligheten delt inn i fem hovedområder.  Som frivillig slave kan du velge å jobbe under selve festivalen, eller i forkant eller etterkant. Velger du å bidra mens den holder på, trenger du bare jobbe 24 timer, enten skift på 3x8 timer, eller 2x12 timer, ellers må du jobbe i 48 timer. Det kommer helt an på hvor mye av konsertene du vil ha med deg, eller om du heller vil være der og gjøre noe for menneskehopen.

Renovasjon av snus-skilt på Slottsfjell-festivalen

Før jeg går inn på hver enkelt jobb, vil jeg komme med en personlig anbefaling:


Det å jobbe med søppel - UNNSKYLD - MILJØ OG RENOVASJON, det må være en av de beste jobbene, HVIS du klarer å klatre over sperren og kommer over det at du må ta i eeeekkelt søppel. Du får bevege deg rundt omkring, og har mye daudtid og pauser. Nå har jeg plukket søppel så mange ganger at jeg ikke bryr meg, pluss at jeg pleier å vaske opp i vann jeg finner i bekken, så det gjør meg ikke noe om jeg blir litt ekkel på fingrene. Ja, du får hansker. Noen ganger er det gartnerhansker av tøy, slik at du blir ekkel uansett. Hvorfor det ikke gjør meg noe å plukke opp brukte kondomer? Jeg lar selvfølgelig være å slikke meg på hendene - hendene blir en slags tabusone, omtrent som den skitne sonen som menstruerende kvinner og deres sitteplasser er ifølge det gamle testamentet. MEN, nå har jeg aldri gjort noe annet på en festival, heller, enn å pelle boss. Kanskje det hadde vært fint å prøve noe nytt?

I neste innlegg i denne "serien" (yay, 1 - 2 - 3) vil jeg fortelle kanskje litt mer....nyansert? om alle de andre jobbene du kan ta som frivillig.

lørdag 14. april 2012

Forhåpentligvis bra videoprosjekt på gang

Jeg har ikke nevnt det før, men jeg har en youtube-konto der jeg jevnlig legger ut musikk-relaterte saker (fulle av brudd på opphavsretten, selvsagt). Akkurat nå har jeg et videoprosjekt på gang, som jeg er skikkelig gira på! Jeg sliter bare litt med videoredigeringsprogrammet - kanskje jeg burde bytte igjen. Videoen blir en fan-musikkvideo sammensatt av rask lastet ned fra tubå. Jeg kommer til å bruke materiale fra en japansk folketrommevideo, balletten Petrushka, Ylvis, Sval....og Kaizers - selvfølgelig, ettersom det er en kaizers-låt som er utgangspunktet. Målet er at den skal bli en video der jeg for en gangs skyld ikke i ettertid, dvs. fem minutter etterpå, ser stort til forbedringspotensial. QUALITÄT DIESMAL!


I mellomtiden har jeg dette klart - utrolig fin kjole & utrolig fin sang & utrolig flink russisk ballerina: Maria Alexandrova danser til "Tokyo Ice til Clementine" av Kaizers Orchestra. Ser det rart ut første gang, kan jeg forsikre Dem om at etter et par repetisjoner av dansen har den en salgs vuggende, hypnotiserende effekt på sinnet. Steng derfor ikke videoen for tidlig!


Denne vidjoen er en tidlig utgave av den som ligger på utup offentlig - den er egentlig bedre, uten intro og utro, men med veldig mange repetisjoner av dansen: Oh maya shake shake that ballerina





Er det til å bli sprø av, er det samtidig deilig når e-duren forløses videre til Øyvinds Storesund plystring i ciss-moll.


Opphavet til denne vidjoen er slik at mens jeg lette etter materiale for denne til kaizers som jeg holder på med nå, fant jeg en ny opera/ballett, Coppelia, med samme ballerina. Maria Alexandrova har så god flyt i bevegelsene, pluss at operaen hun danser prima for - Bolshoi-operaens, har så gjennomførte, bra designa, fine fargede kostymer. Det gjør at det ser bra ut, rett og slett. Det var noen mulig brukbare hopp der som det falt meg inn å bruke til dette acapella-midtpartiet i tokyo ice.


VELVELVEL - vi får nå se hvordan det går med dette "bra" videoprosjektet.

OI! Jeg har plassert min blogg i Grimstadnorske bloggkart!

torsdag 5. april 2012

Come Shine - The saga of Harrison Crabfeathers

En sommerdag hadde jeg denne lille melodien, iallfall et bruddstykke av en melodi, som den surret rundt og rundt i øregangene. Alle har vel opplevd det en eller annen gang. Jeg prøvde å huske, for jeg synes det var så fint akkurat det lille, men jeg klarte ikke komme på hvor jeg hadde hørt den, eller hva den het eller noe som helst. Det kan hende jeg hørte den på P2 eller noe. Typisk P2.

En kveld senere samme måned var jeg på et musikkurs, og kom på denne melodien igjen. Jeg klarte ikke å sove, egentlig fordi jeg lå og prøvde å huske mer, videre, et navn, en setning. Rundt to eller noe stod jeg opp, famlet etter mobilen og spilte inn det jeg husket før det forsvant igjen - kanskje kunne jeg finne ut hvilken sang det var en gang? Dagen etterpå hilser jeg på gitaristnaboen min, som bodde i samme hybelcelle, og hun er gira på å få til noe. Hun: Kan du saga? Det var tydeligvis navnet på en låt, da, og "nei", spyttet jeg raskt ut, jeg hadde aldri hørt det navnet før.

På jammen dagen etterpå mangler det pianist i bandet, så jeg spør hva de skal spille - "Saga of Harrison" - hei, det er jo den sangen som jeg ikke kunne. Jeg opptar pianokrakken. De finner fram en realbook til meg og slår opp - hele navnet på låta er "Saga of Harrison Crabfeathers", så jeg iallfall har akkordene å se på. Jeg setter meg foran pianoet og spiller gjennom melodien ublygt - Å ER DET DEN!! DEN! Det var den ukjente låta jeg hadde hatt på hjernen! En nydelig jazzvals - og teksten, som jeg fant senere, den passer så godt til melodien. TAKK, VERDEN! :);););););)

Saga of Harrison Crabfeathers

Denne låten er ikke en av de mest kjente jazzstandardene. Den går i 3/4, er veldig uvanlig i akkordene, med et modalt svevende preg. For dem som kjenner Chick Coreas låt Windows (Now he sings, now he sobs, 1968), kan den ha små fellestrekk med denne. Saga kom ut på plata Playground i 1980, en plate som ikke lenger er å oppdrive. Komponist er pianisten Steve Kuhn, og melodien ble sunget av vokalist Sheila Jordan. Men Saga of Harrison Crabfeathers? For et navn på en låt, krabbefjær liksom, hva er dét? Det er navnet på en pianist Steve Kuhn fant i en annonse i et Down-beat-magasin. Han kjente ikke fyren, bare likte navnet og brukte det.

Plata ble gitt ut på nytt i et samlealbum i 2009, men der har Saga of Harrison Crabfeathers fått det nye navnet Poem for No. 15, oppkalt etter en avdød idrettsmann. Det er nok et navn som ingen kommer til å bruke noe særlig, ettersom det første allerede er så innarbeidet som navnet på jazzstandarden. I google per nu troner Saga over Poem med 50 000 over  5600 treff.


Her kan du høre en innspilning med den norske (jazz-)kvartetten Come Shine. Come Shine består av Sondre Meisfjord (bass), Håkon Mjåset Johansen (slagverk), Erlend Skomsvoll (piano) og Live Maria Roggen (vokal), men har tatt pause på ubestemt tid. De spilte sammen til manges glede i august i fjor med KORK, under åpningskonserten til Oslo Jazzfestival.

I videoen her har jeg brukt bilder fra Afrika - en løve og en masai-gutt. Jazzen, og senere populærmusikkens rytmer stammer jo fra Afrika. På denne innspillinga synes det særlig i den sterkt synkoperte rytmefiguren (ostinatet) kontrabassen innleder låta med og som spilles under selve versene.

Det finnes andre tekster til denne sangen, men dette er den Sheila Jordan synger på Playground, og også den Live Marie fremfører på Come shine-plata Do that voodoo:

Saga of Harrison Crabfeathers

Now and then I think of when his teeth were so small and white
He laughed when he heard the songs in the distant night
Later on his smile was gone his lips spoke of silent things
The least he could do was more than his life could bring 

Oh, what a shame, what a terrible shame
to be lost and found below the ground, beneath every child that play
his life was so short it is hard to believe today.

tirsdag 20. mars 2012

På jobb @ Kaizers Orchestra, Kroa

 Dette blir dagen min i morgen - vi må møte opp HALV TOLV! KJEMPETIDLIG!
Kaizers Orchestra - Violeta Violeta Vol. II Tour
Jeg må forresten kommentere dette oppslaget litt, for det står "Konsertstart 21.30".

Jeg: HAHAHA.

For de som ikke vet det, er Kroa studenthuset i Bø i Telemark. Det eneste konsertarrangementet på Kroa som KANSKJE begynner halv ti, presis, det er Åpen scene, og det er virkelig grasrot-artister fra jordene på Langkåshaugen og tundraen på Lifjell. Kaizers er ikke akkurat grasrot - de er mer som fjell. Det var til og med prat om at de trengte 440 V strøm på scenen, i stedet for den vanlige spenningen på 230 V. Industristrøm, det er sånn man bruker for å smelte aluminium, eller, akkurat, ja - fjell.
Når kommer bandet til å begynne å spille? Dette er ikke noen festival med strenge tidsbolker - som på Hove 2011 der bandet ikke fikk lov til å komme tilbake til den heiende fansen. Vi er heldige om de går på før elleve, tror jeg. Jeg vet ikke åssen det har vært på andre konserter, men på min første kaizerskonsert i et konsertlokale stod vi og ventet. Lenge.

Jeg skal altså jobbe i noe teknisk kru - dvs. at vi steller i stand alt det tekniske som har med scenen å gjøre: lyd, lys og rigg. Jeg lurte på en stund om jeg skulle være betalende publikum eller jobbende publikum på denne konserten. Greia er at Kroa er så lite, dersom det blir utsolgt, og musikken så laud, når den først er i gang, at det er mye å bekymre seg for. Sist gang de kom hit var i 2008, og oljetønnene derfra står fortsatt, men det var før de slo gjennom litt mer i mainstreamen med "Hjerteknuser". Hvor mange blir det plass til? Jeg vet per nu ikke om konserten er utsolgt, men fullt hus på Kroa teller vel 300-500 hoder derbortiomkring. Det er få, det, selv om det er mange nok! På Hove spilte de jo for titusen pluss! Ikke rart prisen er så høy (400 schpænn). Det kan bli dyriske tilstander - høy lyd - trangt - svett - og lite plass til å danse - og er det ikke plass til å danse, kan jeg likegodt stå scenevakt. Jeg håper det ikke blir for mange hylende jenter i front - fjortisjenter.

Det blir det antagelig ikke, siden

  • Det bor få mennesker i Bø - få muslimer, få folk av alle slag, i det hele tatt, bortsett fra rånere og mennesker som foreleser
  • De fleste besøkende kommer fra høgskolen og ikke er fjortisjenter.
  • Et bekymringsmoment, SOM ALLTID, er hørselen - jeg håper det duger med disse vakre, gule skumgummiøreproppene. For stils skyld har jeg tusjet dem svarte i endene.
    Jassmonsterets huskeliste
    • øreproppa
    • vannflaska
    • frukt
    • matpakka
    • nydelige, nyvaska, svarte scenevakt-skjorte
    • skrivesaka
    • noko å ta bilda med - potet duger
    • klær man kan bevega seg i og som tåler dytt og søl, dvs. ikkje taitjens og silkeblusa
    Da jeg begynte i teknisk, var jeg litt lur, nemlig, jeg tenkte at nå som de kommer med ny plate i november (Violeta Violeta vol. 2), ville de trolig ville turnere på vårparten, og sveipe innom Bø. Når jeg tydeligvis har planlagt litt her, skal jeg liksom avstå, plutselig? Uansett er det er en unik sjanse å se de mørke sidene av turnélivet til et band som er blitt en del av nervesystemet mitt - ho ho - og jeg har taushetsplikt - he he. Jeg har tatt min avgjørelse og sendt inn min søknad.

    DANSANDE VAKT; HERE I COME!

    onsdag 14. mars 2012

    Sondre Lerche - Dear Laughing doubters (tekst&akkorder)

    Jeg satt på bussen da jeg hørte en sang på radioen med en veldig fin melodi og rikt lydbilde. Den var tydelig inspirert av Beatles. Jeg løsnet beltet for å komme nærmere musikkilden, og følte meg modig som bevegde meg fritt rundt i bussen under reise - det er som å bryte en norm. Løsnet på beltet, sier du? Ja, jeg satt helt foran, i setet som er reservert den tredje alder. Det er setet som er det minst trygge setet uten belte, men med det tryggeste beltet - beltet med OverReim, og ikke bare over hoftene. Det over hoftene holder kroppen tilbake, men lar ryggen bøye slik at ryggstroppen revner ved sammenstøt.

    Jeg satte øret inntil busshøytaleren som var plassert, av alle steder, nede ved gulvet. Det var så vidt jeg fikk med meg noe av teksten - "There's a song in my ear", "mumlmemumle LOUDER", og jeg rablet det ned i enda et utkast på mobilen. Heldigvis i disse dager er det sånn at har man teksten, finner man sangen: hva skulle vi gjort uten alle sangtekstnettstedene som bryter opphavsretten ved å poste tekst uten tillatelse? 

    Jeg fant ut at låta het "Dear laughing doubters" (til alle som tvilende ler, lism,)  med Sondre Lerche, den bergenske låtskriveren som har hatt hus i New York den siste tiden. Selv om jeg ikke gjorde det denne gangen, kan man egentlig høre på sangen med én gang at det Sondre Lerche, både på grunn av stemmen og akkordene han velger. Han er ganske inspirert av brasiliansk musikk som har en del spesielle akkorder. Låta ble skrevet for filmen Dinner For Schmucks, der de egentlig ville bruke en Beatles-låt, men de trodde det ville bli vanskelig. Lerche fikk da en henvendelse av en komponist, og fikk noen bruddstykker å basere låta på. Det er en så fin låt, bare hør på den!

    : : Sondre Lerche - Dear laughing doubters : :

    For akkordene har jeg tatt utgangspunkt i denne fremføringa med bare vokal og gitar. Akkordene er bittelitt annerledes enn på studioinnspillingen. Se bunnen av innlegget for hjelp med akkorder på gitar: besifringa på "There's a song in my ear" som kan se vanskelig ut er bare en tolkning av det han spiller, som egentlig er helt greit å spille:

    lørdag 10. mars 2012

    Tekster som er en eneste stor setning

    Så er jeg inspirert og har skrevet en hel del tekstskvetter - men de har dårlig språk, de kunne hatt bedre og mer nøyaktige ord om jeg hadde satt meg ned med en ordbok, de kunne hatt bedre setningsstruktur - bl.a. kunne de hatt flere setninger, men punktum bryter hele flyten, kanskje en innledning hadde gjort seg her - for det er  ikke alle tekster som skal ha innledning; en hel del skjønnlitteratur mangler det, noen begynner in medias res, men til sist kommer spørsmålet: er det bra nok? Å poste et innlegg slik som det tyter ut, Tore Renberg-style, det kunne blitt en egen etikett, en egen sjanger - ett minutts tanker i råform. Den finnes garantert allerede. Flyt fra hjernen er det samme som muntlig språk. Flyt fra hjernen har en hang til å henge i ufullstendige setninger, og ikke snakk om alle skrivefeilene fra å skrive på et tastatur lagd for langsomhet. Med redigering forsvinner den direkte nerven av impulser fra hjernebarken til fingrene - den som strømmer gjennom fingrene - tastaturet - skjermen og ender her på googles server.

    søndag 26. februar 2012

    Tore Renberg - Sneglenes stemmer

    Å skrive inn tekst fra en bok, det er en opplevelse forunt. Man ser plutselig teksten gjennom forfatterens øyne, man ser hvilke formuleringer som falt på plass til slutt, og hvordan tankerekkene fulgte hverandre. Ville jeg ført teksten en annen vei?

    Dette utdraget er fra boka Mannen som elsket Yngve (2003), og vi befinner oss på skolen som Jarle og de andre figurene i boka går på. I første avsnitt beskriver Jarle den svært vitenskaplige historielæreren, Svensen, før vi ledes inn i en fortelling fortalt av biologilæreren på skolen: om sneglene som likevel hadde stemmer.

    Jeg har tatt meg den friheten å dele opp teksten for å tilpasse den til bloggmediet. Det er viktig med pauser.



    "Sneglenes stemmer" 
    - Utdrag fra Mannen som elsket Yngve, side 208

    Hvordan skulle det gå med Svensen om han en dag fikk se et spøkelse? Han ville tatt fram målebåndet. I hans liv, i hans kvantifiserbare verden, fantes det ikke rom for en fattig fantasi som ikke hadde rot i historiske prosesser. Visst elsket han spekulasjon, men det var spekulasjon av typen "spør dere meg så er apertheid over om, ja, la oss si tretti år." Han ville vært totalt avvisende til den teorien biologi-læreren begeistert gjenga, da klassens nerd, Ingar, spurte og grov om dyrs hørsel og dyrs stemmer. Er for eksempel larven stum? ville han vite. Dette trigga læreren til å fortelle en besnærende historie, som riktignok handla om snegler, men kunne illustrere spørsmålet likevel.

    Det skal ha funnets en forsker som samla ekstreme mengder av snegler på samme sted. Mangfoldige tusen snegler, svarte og brune. Han gjerda dem inn sånn at de ikke hadde fluktmuligheter, dynga dem oppå hverandre og utsatte dem for ekstrem varme, ekstremt lys. Og som vi vet er sneglene mørkeglade dyr, kudeglade dyr. Målet med det groteske eksperimentet var å studere hvordan de reagerte når de ble utsatt for sin verste frykt, når de måtte oppleve en form for apokalypse, en form for sneglenes Holocaust, det verste tenkelige for arten; å samles til langpining i vanvittige hopetall under åpen, brennende sol. I tortursituasjonen kom forskeren fram til et forbausende resultat. Han sto der, ute på jordet foran gården, og så de sjanseløse sneglene.Panikken steg da de forsto at de var fortapte. De begynte å ete av hverandre, forsøkte å åle seg ut, men fikk det ikke til.Men så hendte det noe. Plutselig hørte forskeren en lyd. Et ørlite pip, som kunne minne om et skrik. Han kvapp til. Et barneskrik? Skriket var så realistisk, så nærmest menneskelig, at han først trodde det kom fra nabogården, at det var en unge som lå og skrek. Men så skjønte han hva han hade hørt, han forsto til sin egen forbauselse at lyden, det lave skriket, måtte komme fra den groteske haugen med snegler han hadde foran seg. Forskeren, som ikke hadde lett etter lyder fra snegler, men var ute etter å studere artens reaksjon på total ødeleggelse, kalkulerte og regna på det, og kom til at det han hadde hørt var de mange tusen sneglene, som på et visst tidspunkt hadde skreket samtidig under hete- og lystorturen, antagelig da de selv innså at de alle var fortapte, at de ville omkomme der, at de ville dø og tørke inn på sletta utenfor den spanske bondegården hvor han hadde samla dem en varm sommerdag. Og brått hadde forskeren innsett hvordan hele verden er full av kakkel,babel, prat og mumling. Selvsagt snakker de, selvsagt snakker alle, det er bare vi, menneskene, som har så ufattelig dårlig hørsel, det er vi, menneskemonsteret, som vakler omkring på to bein, som går og brøler hele tiden, som er utstyrt med ekstremt medioker hørselsevne. 

    fredag 24. februar 2012

    Mikhael Paskalev - I spy (tekst & akkorder)

    Det her er vel nesten litt slemt.
    Jeg har skiftet pels på bloggen; ikke postet på nesten ett år; herjet på youtube, så egentlig har bloggen vært død som Snøhvit. Alikevel ble det et innlegg i dag, for jeg har nettopp startet en ny blogg - motebloggen Tynne mennesker, og skriveevne smitter. Det hjelper også at dette er den typen innlegg jeg klarer til å fullføre.

    Mikhael Paskalev er en singer-songwriter fra Ålesund som gikk på LIPA (Liverpool instituete of Performing Arts), også kjent som McCartney-skolen. Jonas Alaska gikk også der, og de spiller mye på hverandres låter. Paskalev vant nettopp urørt-finalen, og denne låta har vært spilt VELDIG mye på P3 det siste året.  Her får du teksten og akkordene til låta. Bm betyr norsk hm.

    FOR EN FANTASTISK TEKST

    :: laiv og akustisk fra lydverket ::


    MIKHAEL PASKALEV - I SPY


    Verse X2:
    Bm D G
    I spy with my little eye
    Bm D G
    to fall is connected to try
    Bm D G
    did I rararara-rai-rai
    Bm D G
    did I rara-dai-ai

    Chorus X2:
    Bm D
    It’s a drag on a boat and we’re lost at sea
    G Bm
    I’m trying to find me some piece of mind, but
    G Bm D Bm
    we-e-e, we lose it all, eh-eh-eh