lørdag 16. juni 2012

Grandma Lo-Fi

(frivillig på Kortfilmfestivalen) 
Ok, så jeg hadde fått meg friwilly-t-skjorte, adgangspass og slitesterk lerretsveske, og så hadde jeg valgt meg ut en film å se: Grandma Lo-fi het den, en islandsk film. Jeg trodde kanskje den skulle handle om en gammel dames primitive, men produktive musikkskapelse og hennes møte med indie-ungdommer på Island som ble inspirert, altså, et møte mellom gammel og ung, men istedet la den vekt på hennes oppdagelse av teknologien og skildret hennes hverdagsliv. Det kan hende de unge musikernes forhold til var tema i slutten av filmen, men det fikk jeg aldri vite. Filmen klarte ikke å overleve til slutten.


Den handlet om en dame(Sigrudur Nielsdottir) som hadde begynt å lage musikk i voksen alder, altså, 70 år. Tanken bak dette var at det er aldri for sent, og at det handler bare om å lage noe med sine egne evner; begge inspirende tanker, synes jeg. Problemet mitt med denne filmen var at folk hadde sånn "medlidenhets"-latter når hun foretok seg noe underlig eller forbløffet seg over at det gikk an å ta opp lyd, eller sinnrikt forklarte hvordan kassettopptakeren fungerte. Du vet jo åssen det er når andre ler av noe du ikke finner det spor morsomt. Latteren følte så tilgjort, jeg syntes den ikke møtte henne som en likemann, men som en stakkars skikkelse.  De lo ikke fordi de syntes det var morsomt, men fordi man måtte liksom bare like denne koselige, bestemorskikkelsen. Sånn "å, så søt!", eller "så koselig!", eller "haha rar hun er". Eller kanskje jeg tar feil, kanskje syntes de det var koseli på en måte som sinnet mitt er ute av stand til å fatte, og det er helt greit. Sier litt om filmen, når jeg brydde meg mer om at andre lo enn å følge med på filmen. Eller kanskje jeg burde ha spist frokost. Jeg følte jeg ble fordummet av å sitte der, og etter mye nøing forlot jeg kinosalen -
- FRIHETEN DER UTE VAR OVERVELDENDE.

På vei ned gågata så jeg regissøren av filmen jeg nettopp hadde forlatt. Jeg så på ham. Han så på meg. Jeg på ham en gang til. Hm. Han vet jo godt hvor lenge filmen hans varer, og jeg satt synlig på andre rad, med litt rare klær. Men tror ikke han bryr seg, egentlig. "Ånei, hvilken synd, et menneske walked out on my film ånaaaai!" Vi har vel litt for lett for å tro at andre bryr seg.

Kanskje man blir flink til det etterhvert - dette var andre gangen jeg forlot kinosalen før filmen var ferdig denne våren.

BTW: ligger noen sprø bilder/kollasjer på nettstedet til filmen, f.eks. dette:

vinterbading/vannballett

torsdag 14. juni 2012

Kortfilmfestivalkake 2012

Åpningen. Nå er det den tiden av året da Grimstad igjen blir fullt av rare folk, stilige kledte folk med festivalpass rundt halsen. Hva ble utbyttet for min del? To stykker med veldig god kake, påkostet av byens lokale bakeri. Sånn så den ut:



Er det vanskelig å lage en sånn kake? Det er jo ganske mange ulike bestandeler, og det er klart at det er bedre å lage det på et bakeri, der man lager mange samtidig, istedetfor alt det arbeidet med å lage en liten røre gul krem (eggekrem), litt av datten og så oppvasken etterpå.....men MMMMMMMMH!