Tore Renberg - Sneglenes stemmer

Å skrive inn tekst fra en bok, det er en opplevelse forunt. Man ser plutselig teksten gjennom forfatterens øyne, man ser hvilke formuleringer som falt på plass til slutt, og hvordan tankerekkene fulgte hverandre. Ville jeg ført teksten en annen vei?

Dette utdraget er fra boka Mannen som elsket Yngve (2003), og vi befinner oss på skolen som Jarle og de andre figurene i boka går på. I første avsnitt beskriver Jarle den svært vitenskaplige historielæreren, Svensen, før vi ledes inn i en fortelling fortalt av biologilæreren på skolen: om sneglene som likevel hadde stemmer.

Jeg har tatt meg den friheten å dele opp teksten for å tilpasse den til bloggmediet. Det er viktig med pauser.

"Sneglenes stemmer" 

- Utdrag fra Mannen som elsket Yngve, side 208

Hvordan skulle det gå med Svensen om han en dag fikk se et spøkelse? Han ville tatt fram målebåndet. I hans liv, i hans kvantifiserbare verden, fantes det ikke rom for en fattig fantasi som ikke hadde rot i historiske prosesser. Visst elsket han spekulasjon, men det var spekulasjon av typen "spør dere meg så er apertheid over om, ja, la oss si tretti år." Han ville vært totalt avvisende til den teorien biologi-læreren begeistert gjenga, da klassens nerd, Ingar, spurte og grov om dyrs hørsel og dyrs stemmer. Er for eksempel larven stum? ville han vite. Dette trigga læreren til å fortelle en besnærende historie, som riktignok handla om snegler, men kunne illustrere spørsmålet likevel.

Det skal ha funnets en forsker som samla ekstreme mengder av snegler på samme sted. Mangfoldige tusen snegler, svarte og brune. Han gjerda dem inn sånn at de ikke hadde fluktmuligheter, dynga dem oppå hverandre og utsatte dem for ekstrem varme, ekstremt lys. Og som vi vet er sneglene mørkeglade dyr, kudeglade dyr. Målet med det groteske eksperimentet var å studere hvordan de reagerte når de ble utsatt for sin verste frykt, når de måtte oppleve en form for apokalypse, en form for sneglenes Holocaust, det verste tenkelige for arten; å samles til langpining i vanvittige hopetall under åpen, brennende sol. I tortursituasjonen kom forskeren fram til et forbausende resultat. Han sto der, ute på jordet foran gården, og så de sjanseløse sneglene.Panikken steg da de forsto at de var fortapte. De begynte å ete av hverandre, forsøkte å åle seg ut, men fikk det ikke til.Men så hendte det noe. Plutselig hørte forskeren en lyd. Et ørlite pip, som kunne minne om et skrik. Han kvapp til. Et barneskrik? Skriket var så realistisk, så nærmest menneskelig, at han først trodde det kom fra nabogården, at det var en unge som lå og skrek. Men så skjønte han hva han hade hørt, han forsto til sin egen forbauselse at lyden, det lave skriket, måtte komme fra den groteske haugen med snegler han hadde foran seg. Forskeren, som ikke hadde lett etter lyder fra snegler, men var ute etter å studere artens reaksjon på total ødeleggelse, kalkulerte og regna på det, og kom til at det han hadde hørt var de mange tusen sneglene, som på et visst tidspunkt hadde skreket samtidig under hete- og lystorturen, antagelig da de selv innså at de alle var fortapte, at de ville omkomme der, at de ville dø og tørke inn på sletta utenfor den spanske bondegården hvor han hadde samla dem en varm sommerdag. Og brått hadde forskeren innsett hvordan hele verden er full av kakkel,babel, prat og mumling. Selvsagt snakker de, selvsagt snakker alle, det er bare vi, menneskene, som har så ufattelig dårlig hørsel, det er vi, menneskemonsteret, som vakler omkring på to bein, som går og brøler hele tiden, som er utstyrt med ekstremt medioker hørselsevne. 


Det handler om et annet tale- og hørselsregister enn vårt; sneglene er ikke stumme. De prater støtt og stadig, de gråter, de ler, og de skriker, men det skal altså en enorm kraftanstrengelse, og flere tusen sneglers synkrone angstskrik til, for at vi skal kunne høre dem. Så det er klart, at om vi hadde operert på samme tale- og hørselsnivå som dem, ville vi stadig hørt setninger som "har du vært i kålåkeren i dag?" om vi gikk på landeveien, det ville småsludret og kaklet fra hagen hver svale kveld, "åja, det er en herlig bris, hva?", når sneglene var ute og slappet av. Snegleforskeren hadde aldri blitt den samme etter eksperimentet. Mens han før hadde betraktet mennesket med en slags stolthet, så han nå lite av verdi i oss. Han forsto hvor grundig rundlurte vi var, hvordan de andre artene på kloden lo av oss, sneglene som var oss kapitalt overlegne hva hørsel angikk, antilopene som kunne spasere ved siden av oss i behagelig tempo når vi løp det forteste vi orka - og hva med måkene, hadde han sag, hva med dem? Har du sett hva som skjer om du sløyer en fisk? Hvis du står på en brygge, innerst i en fjord, og fører tollekniven mot fiskens buk, hva er det som skjer? Sekundet etter at du har åpna buken, er fjorden full av måler, de kretser over hodet ditt, de skriker og hviner, og for noen få sekunder siden var de ikke der, det var ingen - ingen - måker i sikte, men så har de lukta fisken du sprettet opp og beveget seg lynhurtig, med utrolig preisjon, til brygga der du står.

Vi har ikke sjans mot disse dyra. Vi har ikke sjans. Forskeren mista motet. Han ble sittende og se rundt seg, fortalte biologilæreren, stirrende på naturen, og alt han så var sin egen utilstrekkelighet. Stemmene han ikke hørte. Luktene han ikke kunne fornemme. Synene han ikke så. Følelsene han ikke kunne føle. Han kjente seg avstumpet, liten, utilstrekkelig, og han kjente seg redd. Redsel kommer av å vite at det finnes noe der ute som man ikke kan se, høre, lukte eller føle. Hvis man ser alt som finnes, er man ikke redd. Små barn vet dette. De er redde for det som kan finnes i kjelleren, i mørket. For denne stakkars snegleforskeren ble hele verden barnets kjellermørke, han ble klar over det som ikke finnes, det vi aldri kan få se, høre, føle, lukte, og det ble umulig for ham å gå gjennom en park, det ble umulig for ham å kjøre i båt, for parkens blomster snakker, og han kunne ikke høre hva de sa, hvilke utspekulerte planer de la, for havets dyp bar på hemmeligheter som for all tid skulle være hemmelige.
      "Så ja," sa biologilæreren, "all verden kakler på."
      "Han kødder,", sa Helge og lente seg over til meg, "han bare finner det på."

- * -

Takk for lånet av boka, Eva