Medlidenhet

Vi er skjøre vesener. Det var gymtime, jeg tok på meg t-skjorta, og plutselig lå en i klassen på gulvet, helt stille. De andre jentene snudde seg, de lurte på hva det var. Men hun svarte ikke da en spurte om det gikk bra. En jente gikk til henne og ristet på henne.

Alle ble med ett nervøse og redde for at noe hadde hendt jenta som lå på gulvet. Hun svarte ikke med engang, men til slutt reiste hun seg forfjamset. Det ble hentet en flaske vann.

Hun hadde visst bare besvimt.

Og da slo det meg hvordan de aller fleste har så mye medlidenhet for en i øyeblikkelige problemer, en person i nød. Å bare ville det beste. Vi var redde det var noe alvorlig. Men var det medlidenhet? Kanskje det egentlig var frykt. For frykt lamslår og tar all oppmerksomhet.

Vips! så er det over. Alt sammen. For den ene personen foran øynene på deg.