(jøss, et bilde!) Ja, jeg er vel en av dem som synes Coltrane spiller...urytmisk, av alle ting, hva i all verden!
Meditations on Coltrane er en innspilling av et samarbeidsprosjekt mellom Bergen big band og gruppa The Core som ble framført og innspilt på Nattjazz 2007. Arrangementene er skrevet av Vidar Johansen med utgangspunkt i jazzsaksofonisten John Coltranes komposisjoner på albumet Meditations (1965).
Da jeg plukket den opp, var jeg forutinntatt og hadde allerede en anelse om hva dette kunne være: ugroove, repetisjon og soloer med mange sekstendelsnoter. Det var jo Coltrane, tross alt. Flinkisjazz. Dette kom jeg ikke til å like.
Førsteinntrykket var at jeg hadde rett. Så hvorfor, hvorfor lånte jeg plata? Fordi det er en storbandplate, og jeg tror jeg liker storband. Jeg skulle liksom prøve å like noe som var kritikerrost. I storband ligger musikken og melodier på formen ferdige arr og vanligvis ikke kjedelige, endeløse soloer i et stort tomrom mellom en bassnote, krasjcymbal og en G!13#5-akkord. I tillegg var John Coltrane en stor saksofonist som jeg ikke har hørt så mye av. På Miles Davis-plata Kind of Blue høres det ut som om han bare blåser i vei uhemmet av kompets føringer på rytme og til dels harmoni. Jeg husker at jeg foretrakk den andre saksofonisten bedre, men det handler vel litt om energi, også?
Nei, heller P3 og Rihanna, Justin Timberlake, eller én god poplåt, enn dette til tider selvhøytidelige, innviklede musikken som det er farlig å ha som bakgrunnsmusikk når jeg har besøk, og som det iallfall er umulig å meditere til! Hm, eller tar jeg feil? Jostein, er ikke det det samme navnet som Justin? Så oversatt til norsk blir navnet hans Jostein Tømmerlåg. Kult. Og partneren til Charlie Parker blir Jon Bjørk Gillespie.
Kanskje ikke...kanskje om jeg spiller plata omigjen og omigjen. Jazz er kunst og krever smak, tid og innsats for å likes, PØLSETØV, innsats? Jeg tror det BARE handler om hva man allerede er blitt utsatt for, altså TILVENNING! Jeg har en teori om at hører man mye på noe, vil man til slutt like det eller iallefall tåle det. Det er poenget med radio, ikke sant, større sannsynlighet for at et menneske kjøper musikk det har hørt før. For et par år siden spilte jeg imed storbandet (eksperimental-storband) komposisjoner av Carla Bley, Fred Sturm og Maria Schneider, og særlig Schneider-arra var sære og fulle av altererte toner. Men til slutt likte jeg sangene på en måte. Rett før konserten, altså.
Uansett, jeg skulle liksom lytte på denne plata - så hvordan gikk det?
Andre lytting: Jeg kjenner igjen start-frasen i det første spor, "Faderen, sønnen og den hellige ånd" (The Father And The Son And The Holy Ghost), og begynner å like den. Tredje lytting: det forekommer noe melodisk i soloene til saksofonist Kjetil Møster av og til. Ikke begeistret for pianoakkordene (kvarter på kvarter). De er irriterende og finnes overalt i det andre sporet. Det blir for mange av dem bestandig. Det groover jo litt! Plata varer ikke lenge, knapt 50 minutter! Fjerde lytting: er ikke kommet hit ennå...
Kvartventilen har også en liten skrift om plata. Litt mer ordentlig, litt mer anmeldelse, det der.
Statlige kulturordninger:
Og sånn uvanlig musikk fant jeg på det vesle biblioteket i Bø i Telemark. Er det ikke herlig med bibliotek? Det er nesten like herlig som fildeling!
(plata ligger selvfølgelig også på fildelingsnettverkene...Alt som er bra og alt det andre ligger der)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Skriv i vei!