Hvorfor begynte jeg å skrive? Kanskje lurer du på hva som får folk til å skrive?
For to år siden følte jeg aldri noe behov for å skrive, dessverre hadde det allerede begynt. Jeg var nyfrelst i kampen mot anglisimer (overdreven bruk av engelske lånord), og anglisismer, avløserord og kommentarer til lærerens måte å snakke på fylte ukeplanene mines hvite ledige steder. Dette var på ungdomsskolen. En periode da man vet akkurat hva som er i veien med verden, og akkurat da er det så ille, det man vet! SÅ mange ideeer at jeg ikke kunne kaste ukeplanene, jeg sparte på dem for å samle alle ideene en gang. De ligger i en pose et sted. Bortgjemt.
Så kom jeg over en profil på musikknettstedet last.fm, som kalte seg bigsexyshaq (av alle mulige navn), og ble overveldet av hans evne til å provosere folk, med vilje, ved å ta et radikalt standounkt og stå på sitt. Siden lastet jeg ned boka hans, Talm Psalms, og så inpirert har jeg ikke vært på lenge. (ble inspirert til å skrive en tekst der jeg tok i bruk en del av de samme virkemidlene han bruker; les den her: http://bitaleppenesaman.blogspot.com/ (Buksevatn)
Det som gjorde at jeg fikk meg blogg, var siden iwasdoingallright.com - en blogg om en jazztrompestists tilbakevending til instrumentet etter mange års pause. Han snakket om at dagens jazz-opplæring er for teori-opptatt, og at man burde lære mer på gehør. Da jeg improviserte for første gang en sommer, tenkte jeg at jeg skulle spille som om jeg sang...de fleste av oss klarer å synge noe tilfeldig over en sang, ikke sant? Tekstene hans traff meg, så da tenkte jeg at jeg også hadde noe å komme med....dessuten fikk jeg en påtrengende trang (sladretrang?) til å kommentere alt mulig,. og så har det bare ballet på seg...
I det siste har jeg også begynt å se historier i det daglige liv, som jeg vanligvis har sett så ned på (TABBE!). Det er snakk om det lille en ikke vet, det som forfatteren skjuler, gjemmer til sist eller aldri røper, det er det som skaper spenningen.
"Borte i gangen står jenta hun så tidligere idag nedbøyd, du kjenner henne igjen på det fargerike skjerfet og brillene. Hun reiser seg opp og står helt stille, som om noe alvorlig har skjedd. Du ser i samme retning som hun gjør. Et utrop - plutselig løper hun alt hun kan." Ikke sant - hvorfor?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Skriv i vei!