tirsdag 1. juni 2010

Baruch Spinozas argument for slakt og fortæring av dyr

Baruch Spinoza var en filosof i senmiddelalderen (1500-tallet). Han ble født til en portugisisk familie som var rømt til Nederland (de var jøder). I boka "Etikk" forsøkte han å bevise en etikk fra bunnen av som i en geometrimattebok, bygd opp av aksiomer. Grunnlinjen i "Etikk" er at mennesket trives best når det handler utifra fornuften, og ikke utifra de stadig skiftende og overveldende følelsene (men er ikke fornuften basert på følelser, den også?). Han mente ikke at følesene var noe ondt i mennesket, men at man først kan frigjøres når man forstår hvorfor man føler som man gjør istedetfor å være slave for sine følelser. Følelser, som også er stort bestemt av genene.

Argumentet

Tydeligvis motsatte noen mennesker seg dyreslakt allerede på hans tid. Sammenlignet med dagens tilstand for matdyr var senmiddelalderen en lykkelig tid uten fy-fæle landbruksmassemordsbåser. Legg merke til at han også kaller medfølelse for noe svakt, noe kvinnelig noe. Feminist-brensel, det der.

"Og ut fra dette er det  klart at kravet om å ikke slakte dyr, bygger mer på tom overtro og kvinnelig medfølelse enn på sunn fornuft. For fornuften lærer oss å søke fellesskap med menneskene, men ikke med dyrene eller med ting hvis natur er ulik menneskenes. For de rettigheter vi har overfor dem, er den samme som de har overfor oss. For siden rettighetene hos enhver defineres av dets dugelighet og makt, har menneskene langt mer rettigheter overfor dyrene enn disse har overfor menneskene. Jeg benekter ikke at dyrene har følelser. Men jeg benekter at det av denne grunn ikke er tillatt for oss å tenke på det som er nyttig for oss og å bruke dyrene som vi ønsker, og behandle dee slik det passer oss best. For deres natur og følelser er forskjellig fra vår natur og våre følelser. Det gjenstår at jeg forklarer hva som er rettferdig og urettferdig, hva som er synd og hva som er fortjeneste."

Det han sier er simpelthen det vanlige argumentet som folk flest synes er greit og gyldig: nemlig at dyrenes nytteverdi for mennesket overstiger alt annet. Dyrene har ingen rettigheter overfor oss, og da har heller ingen vi ingen rettigheter overfor dem, men fordi vi har makt og kan handle/gjøre mer med dyrene enn de kan med oss, har vi også flere rettigheter til det. At makt gir rett er et svakt argument, men likevel fakta at vi kan gjøre mer med dyrene enn de med oss. For å bruke en sammenligning dyrerettsforkjempere ofte bruker - barnet: Vi kan også gjøre mer med barn enn de kan med oss og det er bra og dårlig. Med rettigheter følger ansvar.

La oss ta argumentet i praksis slik jeg har forstått det: En bjørn har ingen rett til å spise en jeger, men det blir absurd å snakke om retter der, for dyrene har ingen rettigheter overfor oss (skylder oss ikke noe), fordi de ikke kan ha det (?). Det er det som også gjør at folk ( altså, "uopplyste kjøttetere") synes det blir absurd å snakke om at "vi har ingen rett til å spise dyr" eller hva det måtte være, ettersom de mener vi har ingen rettigheter overfor dyrene (skylder dem ikke noe).

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Skriv i vei!