tirsdag 15. januar 2008

Mitt liv i brassband

Jeg spilte trombone i et brassband i fjor, dvs. klarte å snike meg med allerede fra tidlig i juni, men det varte bare ett år...... Den største utfordingen var hele tiden å måtte lese notene i g-nøkkel, til forskjell fra f-nøkkel som er min morsnøkkel, selv om jeg kunne et par knep fra før (knepet er å legge til tre b-er, og at c, g og c2 tilsvarer første posisjon på hornet). Derfor tok det langt tid før jeg klarte å spille en sang feilfritt. Så folk trodde vel at jeg ivar dårlig til å spile/lese noter.

Så fikk jeg meg et nytt munnstykke, og var på øvelse for første gang på lenge. Dette var på vårparten, og så hadde storbandet hatt en spillejobb, det hadde vært mye snø og greier, og så hadde jeg bare vært borte fra øvelsene en stund. Det var en sang, en slått eller noe sånt, hvor det var et eller annet som låt veldig surt. Det skulle være sånn, sa jeg, for det var jo folkemusikkbasert, og folkemusikk kryr jo av dissonanser, bare tenk forhøyet kvart (#11 jaja)og Gerswhin, men førstetrombonisten sa seg uening. Til slutt så viste det seg at jeg og den andre andretrombonisten, med samme note, hadde klart å spille surt.
Før det ble funnet ut, hadde jeg blitt stemt, fått spørsmål omg jeg hadde fått meg ny trombone og blitt stemt nok en gang. Haha - storbandspilling hadde tydeligvis slått ut.
<!-- more -->
Så hvorfor sluttet jeg? Musikalsk sett var det ikke krevende, så snart jeg hadde kommet forbi g-nøkkel-hinderet. Det var en bøyg stor nok i seg selv, men jeg gadd aldri øve. Dessuten synes jeg at med bare messing, de fleste koniske instrumenter, blir lyden veldig lite variert, selv om det blir veldig "fint". I brassband er det stor boring som gjelder, unntatt for solo-trombone, som det så fint heter. Fløyelslyd som ikke kan skade noen. Men jeg syntes alt i alt at det var morsommere enn i skolekorpset, unntatt når vi spiller swing og marsjer. Det som var avgjørende for at jeg sluttet var at miljøet var dårlig. Folk virket så beske, seriøse og de få som på min alder der vil jeg helst ikke uttrykke meg om. Likevel bedret det seg litt mot slutten, da jeg hadde blitt trygg på dirigenten (Det er den derre sarkastiske sørlands-humoren) Jeg fikk også inntrykket av at brassbandmennesker er veldig klassisk-vendt og konkurransepreget.

Lydmessig blir det ikke bedre av at det, iallfall når det gjelder kornetter, sitter opptil tre på hver stemme (ja, eller ÅTTE), og skaper kronisk surhet, eller dobling. Synes det er finest når hver stemme spilles av én person, det burde holde, og så unngår man surheten og dissonansene i dissonerende lydbølger. Det er en ting jeg liker med storband, det er firstemt i hver instrumentgruppe og vanligvis (helst) kun en munn på hver stemme.

Når vi først spilte musikk som svingte i brassbandet, var enten arrangementet kjedelig for trombone, eller rett kjedelig (med ørten kornetter på melodistemmen, eller helst juff, siden juff ersjå peent!).

Tenorsaksofon er XXXXX ganger tøffere enn tenorhorn.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Skriv i vei!