Årets julejamm og påfølgende galskap 28/12-2008

(PS: Det skulle foraktes, hvordan blogger.com noen ganger ikke avskjærer setninger, slik at det blir stående lange ordslanger ute av lesebildet.)

Hver romjul holder Arendal jazzklubb julejam, og innbyr til jamskap med husbandet. Jeg har dessuten hørt noe om at bringer du instrumentet ditt, er det gratis innpass. Dette året var det blitt flyttet til Grand scene, i fjor ble jammen avholdt på kulturhuset/liLLe ToRungen.

Vi klarte å parkere på motsatt holme av der konsertlokalet lå, så det ble en liten spasertur. Så i kom for sent, trodde vi. Dette var jo en konsert med servering, så den begynte jo selvsagt ikke til tiden, faktisk ikke før en time etter angitt tid. Jeg tror det er sånn at de begynner når det begynner å fylles...

Det første musikalske nummeret var noen sangere som sang med husbandet, det var en som hadde kommet helt fra Birkeland, blant annet. Den aller første sangeren så svært kjent ut, og etter konserten fant vi ut det det var en av nyhetsoppleserne i TVaust (TV-Norges nyhetssending). Hehe.

Jeg så en fra storbandet som satt og ruget på en saxkasse, men hun visste ikke om hun skulle spille. Det var nemlig en vokalist som skulle synge et par julesanger og som kanskje ville ha med seg noe blås. Jeg sa da at jeg også hadde instrumentet mitt med, måtte bare hente det først (det lå i bilen). Men hva de skulle spille, det ante jeg ikke. Vi var en sanger+komp+sax og bone. Mens jeg var i bakrommet og pakket opp, hørte jeg den Garbarek-sangen som er så veldig kjent (som har stjært de første fire tonene frå Bastard og 170 av Kaizers Orchestra.). Og så skulle jeg spille på jam, helt fritt, ingen planer, for første gang.  Heldigvis var scenen så mye opplyst at man ikke så publikum. Veldig fint tillrettelagt. Nervøsitetsbrodden
sliptes av det. Så hva ble planen? Vi skulle være solo- og bækkgraunds-blås for White Christmas i F-dur. Siden F-dur er en av de tingene jeg har øvd på, gikk det ikke fælt. Den neste sangen handlet også om snø. "Skal vi likegodt bare ta den i f-dur, den også?" sa pianisten.

Mens jeg spilte, innså jeg hvor lite jeg egentlig kunne. Det skjer hver eneste gang det er snakk om gehørsspill :P...Igjen kom det vanlige problemet, at jeg ikke husker i hvilket naturtonenivå på trombonen jeg var i. På messinginstrumenter kan man endre tonen ved å stramme og slappe av i leppene, ikke sant, og det er dette som heter naturtonene. Når sleiden står helt inne på en trombone, i første positron, kan man spille tonene b,f,b,d og f, men hvis jeg ikke har spilt på lenge, eller har blitt ordentlig varm, hender det at jeg spiller lysere enn jeg tror. Jeg prøvde å treffe denne tonen, denne b-en tre ganger på rad, den låt så fint inni hodet mitt, men neida, ut kom det en annen tone, en d, og så måtte jeg avslutte den frasen, og neste forsøk, feil tone enda en gang ...osv...Jaja. Det gikk sånn noenlunde; tror den første soloen var grei....

Senere han kvelden spilte rockebandet Subito, som kommer fra Arendal. Dem har jeg sett tre-fire ganger før, men de var mye bedre nå en første gangen jeg så dem. Særlig når de har fått tak i den flinke bassisten! MEN LYDNIVÅET kunne vært lavere. Det jeg liker med jazzkonserter, er at man ikke er garantert øresus selv om man sitter helt i front (unntagen storband).

Etter et mer funky band uten vokalist, fra Dahlske, var neste band ut var et innslag med jazz-jazz. Jazz-jazz, det er en sjanger som stammer fra John Coltráne (eller var det Mils), hvor kontrabassen spiller tilfeldige toner innenfor noe begrenset noe (en MODAL SKALAR |x/y|), og der soloinstrumentet, her en sondre-lerche-gitar) spiller altfor mange toner, og alt i det samme tekno-tempoet. Etter å ha hørt litt på det, var klokken tolv slagen, og vi fant ut at det var på tide å kjøre heim.

Agderpostens skrev litt om julejammen, hm. Legg merke til at det ikke står hva trombonisten heter..