I eteren #1 - Rogalandsk

Mest spilte låter denne høsten:

• Justice - D.a.n.c.e.

Trist/glad elektronisk sang...

• Vamp - Sirkus av lys

Første sang på plata, så den har blitt spilt av endel ganger . Også, det første akkordskiftet klarte jeg ikke å få ned, så jeg måtte høre på sangen igjen. Og igjen.

• sikkert noe av kaizers, jo, Den sjette sansen

"Gi meg Harry Potter, sånn at jeg kan få stå."

• Farmers market

Hopalong Knut - Konsertuka fortz.

Det er jo en grunn til at forrige post het konsertuka...for lørdagen etterpå, stod det å lese på plakater rundt omkring, den 15. september, var det nemlig gratiskonsert i Arendal med Hopalong Knut feat. Gatas Parlament. Tenk å dra til Arendal pga. et skaband. Ska kan såvidt fordras, schø. Vel, fikk jo møtt noen venninner, det er 'fritt', og så besitter man jo et supert, mangeverdig busskort.

Konserten hadde dårlig lyd, og ble da ødelagt for min del (altfor mye bråkete gitar :P). Dessuten var sangene så like, det gikk bare et par låter før jeg ble lei. Hadde hørt en av sangene før, den om interiør, men det var littegranne artig å jumpe til de mer kjappe innslagene, da.

Poenget var at jeg, i søken etter tidsfordriv, fisket opp den lille, sorte og oransje broskyren fra jazzklubben og kikket i den. Plutselig gjenkjente jeg navnet Mathias Eick, som jeg hadde lest en gang før, i broskyren fra Toneheim folkehøyskole, og i to spredd-omkring-i-rommet-mitt-utgavene av jazznytt (som ble grundig lest etterpå). Han hadde skjegg, og så gjenkjente jeg Stian Carstensen på det samme bildet, under overskriften "Music for a Weill". Oi, the trekkspillmannen. En konserter gleder seg.

Den forrige posten

Orkesteret Sharp 9, Arendal jazzklubb - konsertuka!

Forrige onsdag kom jeg til storbandøvelsen en halvtime for sent, og så til min store glede at det bare var utbyrdes instrumenter der (dvs. ingen sangere). "Skal vi ha blåsøvelse idag?". Og så kommer selvsagt vokalistene likevel, til vanlig tid. SÅ fikk jeg plutselig vite at vi skulle på konsert på jazzklubben .. (HEHE) etter pausen.

Arendal jazzklubb, liLLe ToRungen, 5/11 - 2007

Sharp 9, het orkesteret, og var en gitartrio med gitarist Staffan William-Olsson Calendar i teten, pluss blås bestående av tenor-, bariton-, altsax, trumpet, flygelhorn og trombone. Han hadde visst opptrådt med trioen sin under åpningen av Arendal jazzklubb på Havnepuben i 2002. Og storbandet spanderte konserten, det var iallfall greit. Så måtte jeg ta trombonen med inn i jazzklubben, siden jeg skulle ta bussen hjem rett etter første sett og ikke bodde i Arendal. Den stod bak meg og holdt sikkert på å velte ved flere anledninger, og jeg lurer på om noen av musikerne så at jeg var trombonist, hehe.

De låt bra. Noen av sangene var kjempetøffe, og kontrabass er ennå elsk, sånn som det svinger. Settet åpnet med She's leaving home med køntribass, gitar og trommer. Jazzgitar er så nydelig...men det er så vanskelig! Skjønt det ser lett ut.

Det jeg husker best, var i en av de siste sangene. Det var i et kor, en gyngende basslinje og så tok gitaristen tilå legge reggaegitar, sånn på det andre og fjerde slaget. Så fulgte trommisen etter med sånne reggae-kantslag, a la the Specials, vøtt. Morsomt.

En interessant ting var av de seks blåserne, bariton, tenor og alt-sax, trombone og to trompeter, var det bare den kvinnelige trompetisten som ikke gjorde solo. Det er nok ganske vanlig, det, for kvinner er gjerne litt mer reserverte i sånne sammenhenger, eller så føler de ikke noe behov for å vræle. Enn da drog jeg hjem etter det første settet, så utsagnet ble ikke så veldig gyldig. Samtidig må jeg si at jeg syntest at trombonesoloen var langt bedre enn trompet/flugelhornsoloene. Det er lengre mellom gode basunister enn trompetister. Det er en del, nei, flerfoldige trompetister som absolutt skal spille mengder med skrytesekstendeler. Et av de tøffeste partiene var da blåsen spilte helt alene. Med baritonsaks i bunnen gav det ordentlig trøkk...nei, hva skal man med kompe? Det holder med kålrabi.

Til slutt fikk jeg med meg den søte lille sorte og oransje broskyren over høstens konserter, da...

*planlegge*

Etterpå klarte jeg selvfølgelig å glemme lommeboka, med det supre, mangeverdige Aust-Agder (Grimstad-Arendal busskortet, i bussen. Det tok altfor langt tid fra jeg ikke kunne begripe hvor den befant seg til jeg drog ut for å ta igjen bussen før den stakk. Suuurt. Men den kom tilbake..)

Min smålige CD-skuff, per 23. mars 2007

Etter innkjøp:

Silje Nergaard - At First Light
Kelis - Tasty
The Black Eyed Peas - Elephunk
Alicia Keys - The diary of Alicia Keys
Natasha Bedingfield - Unwritten
Gorillaz - Demon Days
Kaizers Orchestra - Maestro
Gorillaz - Gorillaz
Blur - Think Tank
Kaizers Orchestra - Ompa til du dør
Blur - The Great Escape
Lily Allen - Alright, still
Justin Timberlake - Justfied
Hanne Hukkelberg - Little Things
Scissor sisters - Ta-dah
Kaizers Orchestra - Evig Pint
Kaizers Orchestra - Live at Vega
Arctic Monkeys - Whatever I say I am, that's what I am not

Silje Nergaard-plata fikk jeg i bursdagsgave, og mamma sa at jeg kunne bytte den i en absolute music hvis jeg ville, men jeg tenkte at jeg skulle prøve musikken som falt i mamma og pappas smak. Angrer heller ikke, fin jazzplate. Og hennes utgave av Blame it on the sun, er temmelig betre enn originalen.

Årsaken til albumkjøp har endret seg litt med årene, i begynnelsen kjøpte jeg de platene med mange singeler på. Det er typiske pop-plater, men singlene er fortsatt utmerket, om ikke annet. I ettertid virker det kanskje dumt, men jøss, jeg hadde jo ikke aning om hvilke andre plater jeg skulle kjøpe. Sånn som nå. Ikke hadde jeg den store nedlastningsmuligheten heller.

Så ble jeg ved en stor tilfeldighet (som innebar at jeg fikk Demon Days i fødselsdaggave av noen som trodde broren min hadde bursdag) Gorillaz-hekta, og derfor skaffet jeg meg de to Blur-albumene, som egentlig skuffet. Think Tank har to nydelige sanger, resten sprøyt, og selv om det er mange fine ideer på the Great Escape, tar produksjonen fra meg all lyst til å høre på plata, dessuten med sitt skrullete lydbilde.

Plata jeg setter mest pris på, er nok Ompa til du dør. Men det tok over et halvt år før jeg virkelig likte den, i begynnelsen syntes alle sangene meg like og bråkete. Og nå forstår jeg _nesten_ alt Ottesen synger også, det gjorde jeg IKKE for et halvt år siden, må jeg si.

Jeg husker en gang (våren 2006), da jeg hadde begynt å legge merke til teksten og alle de uforståelige ordene(tar som regel fem-ti gjennomlyttinger), at han sa "en klokka". Hæ, tenkte jeg, hva skal det bety, liksom. Lyttet litt nøyere, og så sang han om klokkå. Denne oppdagelsen begeistret meg inn i kinnene, sånn at jeg gikk rundt og gliste resten av kvelden. Det var også sånn jeg begynte å bli interessert i dialekter.

Og så skal jeg kjøpe minst en Farmers Market-plate snart, men jeg får ikke lov, siden jeg nettopp fikk meg fem nye plater, forståss. Pappa sier at jeg må saumhøre dem før jeg får meg noe nytt..

Det ligger uansett så mye uhørt musikk rundtforbi i huset at det ikke gjør noe.

Genialt for andre gang

Kaiser Chiefs kom ut med plate forrige uke, Yours Truly, Angry Mob, enda en plate med for det meste kedelig rockemusikk.

Anmeldesene av denne plata har utelukkende påpekt at den er ringere enn sin forgjenger, Employment, som etter min mening hadde bare to sanger med noe nerve (Riot og OMG). Det merkelige, er at på tross av at plata er dårligere, er det godlåter her også, ifølge anmelderne. Singlene sparker ifra og ”viser tydelige tegn til bruk av arven fra Blur og The Beatles” og ”disse skylder sgt. Pepper en stor takk” osv. Det vanlige mjølet anmelderne serverer hver BIDIGE gang. Som erfaren anmeldelsesjeger, spør jeg meg: Hvorfor er det alltid singelene som trekker opp på en plate, når de ofte ikke er de beste sangene en gang? Og de andre sangene vil aldri bli oppdaget uansett, så lenge journalisten ikke eier det snev av egen tankegang og selvstendighet.

Jo, skal jeg si deg. Det har med gjenkjenning og vane å gjøre. Jeg hørte en låt forleden dag, den var litt masete, men skilte seg ut fra mengden med sin 6/8-takt, falsettsang (som med Coldplay og homsesøsterene snart ikke er særegent lenger) og overraskende store sprang i melodien aka variasjon. A-listet som den var på flere kanaler (Grace Kelly het den) kunne jeg ikke unngå å bli utsatt for den en gang til, og etter hvert så LIKTE jeg den. Opplevde det samme med endingslåtene til animeserien Chobits, (tenk hvor mange fine låter det finnes i serier) de var kjedelige de første gangene, men etter å ha sett alle episodene, hadde jeg samtidig lært sangene å kjenne og fått sansen for dem.

Noen betegner dette som at sangene vokser seg, men jeg ønsker å skille mellom det å lære/gjenkjenne en ganske rasktlikelig sang (pop, for eksempel), og like den, og når sanger vokser seg. I det første tilfellet vil man kunne gå lei av sangen forholdsvis fort, mens i det siste tilfellet skal det svært ivrig lytting til. Jeg vil si at man kan like nesten alt man ikke har noe øyeblikkelig i mot dersom man hører på det nok ganger.

De 1,5 ålreite sangene fra Employent, er faktisk de to første singelene. Men det er jo bare singelene som blir spilt på radio, resten må du finne ut av selv. Så, når du er interessert i singelene til en artist og laster ned en plate, prøv å få hørt flere ganger på det som ikke er radioluftet noen ganger før du evt. sletter sangene. Kanskje er det flere bra sanger der enn bare singelene, og da har du i hvert fall grunn til å kjøpe plata.