Det var nylig en 'stor' konsert med mange lokale band i byen. Jazzbandet som ellers bare bestod av instrumentalister skulle ha en gjestesanger på siste låt. En av gutta fortalte i mikrofonen at han skulle rope opp "en lekker dame" som hadde sunget med bandet før. Bandet gjorde stort nummer av å stirre på henne, og i det hun reiser seg fra salen så plyster han tilgjort i mikrofonen.
..å herlig fred, jeg ble så flau eller skamfull over oppførselen hans. Vel, jenta var flink til å synge, men hun var også veldig elegant og søt..og dermed....det er det man kaller tingliggjøring av kvinner, er det ikke? Uansett så reagerte jeg veldig på det, på oppmerksomheten de rettet mot hennes utseende, og ikke at hun var flink til å synge.
Jeg har nettopp vært på jazzcamp for kvinnelige instrumentalister, dvs. ingen sangere, ingen gutter. Der var det en gitarist som fortalte at hun stadig fikk bemerkninger og tilnærmelser om utseende og slikt, fra medmusikanter i band. Det kommer til et punkt, hvis man kler seg så man synes man ser bra ut, feminim, synes gjerne også gutta det, og da kan det bli slik, med mindre man klarer å sette dem på plass. Enkelte ganger liker man det, men jeg synes at når det gjelder musikk, er det bare forstyrrende. Og plagsomt. Det er ikke det vi er her for.
Tilbake til disse gutta på konserten: Det virker som om for dem så skal jenter skal synge og være søte å se på. Selv har jeg ikke sang som hovedinstrument, jeg spiller, og har opplevd hvor vanskelig det er å bli med i noe band eller spilling med akkurat disse folka. Like greit, det.
Se forøvrig iskwews 'Seksualisering av jenter - mediepress og konsekvenser
Viser innlegg med etiketten jentemusikken. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten jentemusikken. Vis alle innlegg
tirsdag 21. juli 2009
tirsdag 1. januar 2008
Jazzcamp?
Etter å ha vært rundt omkring på nettet og lett, fant jeg plutselig denne siden: jcfk - jazzcamp for kvinner
Det er et sommerkurs utelukkende for kvinnelige instrumentalister, altså, mennesker av hunkjønn som spiller (jazz). Det skal holdes en uke på Trøndertun folkehøyskole litt sør for Trondheim.
Etter det igjen prøvde jeg å finne jentejazzere, som trompetisten Gunhild Seim, som faktisk har kommentert på jazzcampsiden, det så jeg i etterkant.
Veldig hendig at det finner sted uka FØR canal street, og at de skal spille på Moldejazz. Høres stort ut. Kanskje noe å bli med på en gang?
Det er et sommerkurs utelukkende for kvinnelige instrumentalister, altså, mennesker av hunkjønn som spiller (jazz). Det skal holdes en uke på Trøndertun folkehøyskole litt sør for Trondheim.
Etter det igjen prøvde jeg å finne jentejazzere, som trompetisten Gunhild Seim, som faktisk har kommentert på jazzcampsiden, det så jeg i etterkant.
Veldig hendig at det finner sted uka FØR canal street, og at de skal spille på Moldejazz. Høres stort ut. Kanskje noe å bli med på en gang?
lørdag 15. desember 2007
En trompetistskjebne - i praksis
Nå oppdaget jeg at jeg har diskriminert kvinner i musikken!
Nesten, iallfall, da, måtte en fengende førstelinje til, lism. I pausen under korpsøvelsen i går, da vi skulle spise risgrøt (et av mitt skolekorps store utgifter er mat og snop for å holde på musikantene. JA JA), sa jeg til den ene trompetisten ved mitt bord, at hvis han var interessert (og øvde, eller kunne tenke seg å øve), kunne han bli med i AUS (om ett eller to år, hehe). Nå var han den eneste trompetist/kornettisten der, men jeg tenkte ikke over å foreslå det for de andre etterpå. Tenk, hvis noen hadde fortalt meg og tipset meg om noe lignende da jeg var på den alderen, hadde jeg blitt kjempeglad. Men det var det ingen som gjorde :'(
Etter opusen (pausen) kom det frem at det var behov for en trompet som skulle spille Deilig er jorden i kirka under tredje advent-gudstjenesten til søndag. Tilbudet henvendtes, som en selvfølge, til gutten jeg hadde snakket med tidligere, fremfor iallfall minst en annen dugelig kandidat. Da stusset jeg, for dette har jeg bare tenkt over i det siste, og nå fikk jeg se det i praksis. Diskriminering blir for sterkt et ord, det har mer med vaner å gjøre. Sånn generelt sett spiller gutter sterkere og mer tydelig, uten redsel for å bomme og gjøre feil, det er disse forskjellige forventningene som gjør at hvis ikke man er bevisst bestemt om å få til noe, skjer det heller ikke. På forrige øvelse var det ei jente om spilte på en nusselig, liten lommetrompet (skjønt lyden var nok ikke det vidunderet), og hun kunne jo spille! Hun øvde til vanlig, men var ikke der denne dagen, da. Den andre aktuelle jenta, på kornett, ble ikke henvendt til i det hele. Jenter flest er veldig sky om sånne ting, de vil helst ikke stikke seg frem, så hvis ingen spør dem, vil de aldri få solooppdrag eller noe annet gøy (unntatt at disse klarer utmerket å kjempe seg fram til 1.stemmene). Igjen er det det der med at gutter får mer oppmerksomhet. Likevel har jeg en mistanke om at det kan ha noe med dirigentens egne holdninger å gjøre.
Nesten, iallfall, da, måtte en fengende førstelinje til, lism. I pausen under korpsøvelsen i går, da vi skulle spise risgrøt (et av mitt skolekorps store utgifter er mat og snop for å holde på musikantene. JA JA), sa jeg til den ene trompetisten ved mitt bord, at hvis han var interessert (og øvde, eller kunne tenke seg å øve), kunne han bli med i AUS (om ett eller to år, hehe). Nå var han den eneste trompetist/kornettisten der, men jeg tenkte ikke over å foreslå det for de andre etterpå. Tenk, hvis noen hadde fortalt meg og tipset meg om noe lignende da jeg var på den alderen, hadde jeg blitt kjempeglad. Men det var det ingen som gjorde :'(
Etter opusen (pausen) kom det frem at det var behov for en trompet som skulle spille Deilig er jorden i kirka under tredje advent-gudstjenesten til søndag. Tilbudet henvendtes, som en selvfølge, til gutten jeg hadde snakket med tidligere, fremfor iallfall minst en annen dugelig kandidat. Da stusset jeg, for dette har jeg bare tenkt over i det siste, og nå fikk jeg se det i praksis. Diskriminering blir for sterkt et ord, det har mer med vaner å gjøre. Sånn generelt sett spiller gutter sterkere og mer tydelig, uten redsel for å bomme og gjøre feil, det er disse forskjellige forventningene som gjør at hvis ikke man er bevisst bestemt om å få til noe, skjer det heller ikke. På forrige øvelse var det ei jente om spilte på en nusselig, liten lommetrompet (skjønt lyden var nok ikke det vidunderet), og hun kunne jo spille! Hun øvde til vanlig, men var ikke der denne dagen, da. Den andre aktuelle jenta, på kornett, ble ikke henvendt til i det hele. Jenter flest er veldig sky om sånne ting, de vil helst ikke stikke seg frem, så hvis ingen spør dem, vil de aldri få solooppdrag eller noe annet gøy (unntatt at disse klarer utmerket å kjempe seg fram til 1.stemmene). Igjen er det det der med at gutter får mer oppmerksomhet. Likevel har jeg en mistanke om at det kan ha noe med dirigentens egne holdninger å gjøre.
tirsdag 11. september 2007
Orkesteret Sharp 9, Arendal jazzklubb - konsertuka!
Forrige onsdag kom jeg til storbandøvelsen en halvtime for sent, og så til min store glede at det bare var utbyrdes instrumenter der (dvs. ingen sangere). "Skal vi ha blåsøvelse idag?". Og så kommer selvsagt vokalistene likevel, til vanlig tid. SÅ fikk jeg plutselig vite at vi skulle på konsert på jazzklubben .. (HEHE) etter pausen.
Sharp 9, het orkesteret, og var en gitartrio med gitarist Staffan William-Olsson Calendar i teten, pluss blås bestående av tenor-, bariton-, altsax, trumpet, flygelhorn og trombone. Han hadde visst opptrådt med trioen sin under åpningen av Arendal jazzklubb på Havnepuben i 2002. Og storbandet spanderte konserten, det var iallfall greit. Så måtte jeg ta trombonen med inn i jazzklubben, siden jeg skulle ta bussen hjem rett etter første sett og ikke bodde i Arendal. Den stod bak meg og holdt sikkert på å velte ved flere anledninger, og jeg lurer på om noen av musikerne så at jeg var trombonist, hehe.
De låt bra. Noen av sangene var kjempetøffe, og kontrabass er ennå elsk, sånn som det svinger. Settet åpnet med She's leaving home med køntribass, gitar og trommer. Jazzgitar er så nydelig...men det er så vanskelig! Skjønt det ser lett ut.
Det jeg husker best, var i en av de siste sangene. Det var i et kor, en gyngende basslinje og så tok gitaristen tilå legge reggaegitar, sånn på det andre og fjerde slaget. Så fulgte trommisen etter med sånne reggae-kantslag, a la the Specials, vøtt. Morsomt.
En interessant ting var av de seks blåserne, bariton, tenor og alt-sax, trombone og to trompeter, var det bare den kvinnelige trompetisten som ikke gjorde solo. Det er nok ganske vanlig, det, for kvinner er gjerne litt mer reserverte i sånne sammenhenger, eller så føler de ikke noe behov for å vræle. Enn da drog jeg hjem etter det første settet, så utsagnet ble ikke så veldig gyldig. Samtidig må jeg si at jeg syntest at trombonesoloen var langt bedre enn trompet/flugelhornsoloene. Det er lengre mellom gode basunister enn trompetister. Det er en del, nei, flerfoldige trompetister som absolutt skal spille mengder med skrytesekstendeler. Et av de tøffeste partiene var da blåsen spilte helt alene. Med baritonsaks i bunnen gav det ordentlig trøkk...nei, hva skal man med kompe? Det holder med kålrabi.
Til slutt fikk jeg med meg den søte lille sorte og oransje broskyren over høstens konserter, da...
*planlegge*
Etterpå klarte jeg selvfølgelig å glemme lommeboka, med det supre, mangeverdige Aust-Agder (Grimstad-Arendal busskortet, i bussen. Det tok altfor langt tid fra jeg ikke kunne begripe hvor den befant seg til jeg drog ut for å ta igjen bussen før den stakk. Suuurt. Men den kom tilbake..)
Arendal jazzklubb, liLLe ToRungen, 5/11 - 2007Sharp 9, het orkesteret, og var en gitartrio med gitarist Staffan William-Olsson Calendar i teten, pluss blås bestående av tenor-, bariton-, altsax, trumpet, flygelhorn og trombone. Han hadde visst opptrådt med trioen sin under åpningen av Arendal jazzklubb på Havnepuben i 2002. Og storbandet spanderte konserten, det var iallfall greit. Så måtte jeg ta trombonen med inn i jazzklubben, siden jeg skulle ta bussen hjem rett etter første sett og ikke bodde i Arendal. Den stod bak meg og holdt sikkert på å velte ved flere anledninger, og jeg lurer på om noen av musikerne så at jeg var trombonist, hehe.
De låt bra. Noen av sangene var kjempetøffe, og kontrabass er ennå elsk, sånn som det svinger. Settet åpnet med She's leaving home med køntribass, gitar og trommer. Jazzgitar er så nydelig...men det er så vanskelig! Skjønt det ser lett ut.
Det jeg husker best, var i en av de siste sangene. Det var i et kor, en gyngende basslinje og så tok gitaristen tilå legge reggaegitar, sånn på det andre og fjerde slaget. Så fulgte trommisen etter med sånne reggae-kantslag, a la the Specials, vøtt. Morsomt.
En interessant ting var av de seks blåserne, bariton, tenor og alt-sax, trombone og to trompeter, var det bare den kvinnelige trompetisten som ikke gjorde solo. Det er nok ganske vanlig, det, for kvinner er gjerne litt mer reserverte i sånne sammenhenger, eller så føler de ikke noe behov for å vræle. Enn da drog jeg hjem etter det første settet, så utsagnet ble ikke så veldig gyldig. Samtidig må jeg si at jeg syntest at trombonesoloen var langt bedre enn trompet/flugelhornsoloene. Det er lengre mellom gode basunister enn trompetister. Det er en del, nei, flerfoldige trompetister som absolutt skal spille mengder med skrytesekstendeler. Et av de tøffeste partiene var da blåsen spilte helt alene. Med baritonsaks i bunnen gav det ordentlig trøkk...nei, hva skal man med kompe? Det holder med kålrabi.
Til slutt fikk jeg med meg den søte lille sorte og oransje broskyren over høstens konserter, da...
*planlegge*
Etterpå klarte jeg selvfølgelig å glemme lommeboka, med det supre, mangeverdige Aust-Agder (Grimstad-Arendal busskortet, i bussen. Det tok altfor langt tid fra jeg ikke kunne begripe hvor den befant seg til jeg drog ut for å ta igjen bussen før den stakk. Suuurt. Men den kom tilbake..)
Abonner på:
Innlegg (Atom)