(klarte ikke meditere til) Bergen big band - meditations on Coltrane

(jøss, et bilde!) Ja, jeg er vel en av dem som synes Coltrane spiller...urytmisk, av alle ting, hva i all verden!

Meditations on Coltrane er en innspilling av et samarbeidsprosjekt mellom Bergen big band og gruppa The Core som ble framført og innspilt på Nattjazz 2007. Arrangementene er skrevet av Vidar Johansen med utgangspunkt i jazzsaksofonisten John Coltranes komposisjoner på albumet Meditations (1965).

Da jeg plukket den opp, var jeg forutinntatt og hadde allerede en anelse om hva dette kunne være: ugroove, repetisjon og soloer med mange sekstendelsnoter. Det var jo Coltrane, tross alt. Flinkisjazz. Dette kom jeg ikke til å like.

Førsteinntrykket var at jeg hadde rett. Så hvorfor, hvorfor lånte jeg plata? Fordi det er en storbandplate, og jeg tror jeg liker storband. Jeg skulle liksom prøve å like noe som var kritikerrost. I storband ligger musikken og melodier på formen ferdige arr og vanligvis ikke kjedelige, endeløse soloer i et stort tomrom mellom en bassnote, krasjcymbal og en G!13#5-akkord. I tillegg var John Coltrane en stor saksofonist som jeg ikke har hørt så mye av. På Miles Davis-plata Kind of Blue høres det ut som om han bare blåser i vei uhemmet av kompets føringer på rytme og til dels harmoni. Jeg husker at jeg foretrakk den andre saksofonisten bedre, men det handler vel litt om energi, også?

Råkk & Rålls

Jeg vet om en, ÉN, ENESTE brukt-musikkbutikk, den heter Råkk & Rålls og ligger i Oslo.
 Der må man bytte to-i-en når man vil bytte cder.

Og så har de en uærlig etterspørsel/tilbud-oppførsel: Jeg så etter CDer av det britiske bandet Blur, som jeg hadde tenkt å bytte bort. Butikken solgte begge albumene for 80 kr (NEI 79,50, men for satans skyld, innfør heller rabatt på storhandel). Derfor trodde jeg jeg ville få noe igjen for disse to albumene, Think tank og The Great Escape.

Resultat: Think Tank hadde en liten skade, sa butikkdamen da hun undersøkte undersiden, og det husket jeg plutselig, en skade som den billige bærbare cdspilleren fra Lidl hadde forårsaket. Jaja, uffameg. Mens den andre, i god stand, hadde de så mange av, så for begge to ble det en billig-cd- på utsiden for de to. Da hun så jeg måpte, sa hun "det er to for en". Det gjentok hun også da jeg fortsatte å måpe. Jeg visste ikke om to-for-en-ordningen. Det er vel sånn butikken overlever..
Jeg forstår at man ikke får noe for en skadet CD, men VEL, VEL, hvis the Great Escape var så upopulær at den bare var verdt en halv billig-cd, hvorfor i blaute skogen skulle folk betale 80 kr for en!!! Det er RAN, ulogsik!
(et klikk på Platekompaniet forteller at de selger den for 109 kr, nuh. Og ellers har de salg? Jøss, plutselig koster alt 59,50 der borte, når ble det så billig? Men på Råkk & Rålls koster alt 80 kr eller mindre, uansett, unntatt dobbel-cder.)

Jeg skulle gjerne solgt mitt eksemplar for tredve kroner eller mindre, nei, helst GITT DET BORT til noen som hadde lyst på den, bare de fikk glede av det.....for hva er vitsen med gjenstander man ikke bruker?

Arendal biblioteks ENOORME cd-utvalg er større enn Grimstads

Så en laurdag tok jeg meg en tur til A-town for å låne cder. På biblioteket der kan man tilogmed finne CDer fra utlandet!:

CDer lånt:
Tom Waits - Real Gone
Kate Nash - Made of Bricks
Christel Alsos - Closing the Distance
Wunderkammer - Today I Cannot Hear Music
Side Brok - Høge brelle
The Moving OOs - Peace & Love
John Doe - Ja takk til trøbbel
Marit Larsen - Under the Surface
Vamp - Månemannen
Goldfrapp - Rent Mountain

Det meste ble impulsplukket, overveiet etter navn jeg kjente igjen, og sånt. Så nedenfor, eller ved å klikke på hvert album, finner du light-omtaler etter et par snurringer av skiva. Etterhvert skal jeg anmelde dem jeg har lyst til å anmelde, ved given giddnad. Det som er litt morsomt, eller dumt, i grunn, er at noen av disse vet jeg ingenting om. Hvor de kommer fra og sånt. Og så er syv av disse fra Norge, selv om Arendal bibliotek ikke bare har norsk musikk. Advarsel: Alt som følger denne linje er mine upersonlige meninger. Kanskje er det noe dypere der også? Kanskje ikke?

Tom Waits - Real Gone

Denne Cden ble utvalgt av to årsaker:
1. Kaizers Orchestra er inspirert av Tom Waits, og etter at jeg hørte Swordfishtrombones, er jeg omvendt fra uvitenhet til lytter. Man hører så store likheter...




2. Mark Howard, produsent her, er også produsent der. DVS. på Kaizers Orchestras Maskineri, og jeg hade lyst til å se om jeg hører likheter. Etter å ha hørt en del på Blurs (britisk rockeband fra nittitallet) "13", leste jeg at William Orbit hadde produsert Madonnas "MUSIC" også, som vi hadde hjemme. Jeg hørte med en gang likheter. Likevel er det litt forskjell i høve til Tom Waits. Siden Madonna ikke spiller instrumenter selv (tror jeg), vil instrumentvalg og arrangementer bli mer overlatt til produsenten.
3. Mark Howard er kjekk på et bilde.

Hva kan man si? Det er fint å høre på, fordi at det er STYGT. Trommebruken minner meg umiddelbart om hvordan trommene låter i Kaizers Orchestras 115. drøm (les om den sangen her) . Samme mikk? Det gynge, har kule gitarlicks og det er mange merkelige lyder å høre på. I linernotesen står det at Waits har fått en beatvokser med på laget, "Brain", hvis ikke det er liksom skal være hjernen hans som lager lydene. Hm. Skal lyttes nærmere.

Kate Nash - Made of Bricks

Kate Nash er en britisk sanger som debuterte i fjor. Hun gikk på den samme musikkskolen som Katie Melua, Leona Lewis og Lily Allen, og hun var avbildet på forsiden av det eneste (og siste) NME-et jeg har kjøpt.
Popmusikk, er dette? Ja. Allerede i første spor blir man neddynget av kommers-produksjon, også kjent som "loudness", som forvrenger trommeslagene (= stygt). Allerede etter sneset sekunder er jeg sliten i ørene. Men etterhvert synes jeg at melodiene er ensformige, de ligger liksom alle på grunntone, kvint eller veksel mellom to nabotoner, og så synger hun overdrevent mye sånn som Lily Allen, det som heter "gluttal stops", og det BLIR SÅ STYGT! Og så plager det meg litt, at vokalen ligger så høyt i lydbildet, og dialekta hennes? (irsk?) I motseting til hva fans sier "SHE's really good at the piano", = "Hu er dritflink på piano! er hun ikke det, men hun klarer å synge og spille piano samtidig, så litt flink er hun. Uansett er det ikke det som teller. Det som teller er om man får satt det i en sammenheng, og smidd en sang over det, og det har hun klart på noen av låtene. Som denne


Christel Alsos - Closing teh distance

Norsk jente, sikkert fra Bergen. Rolig piano-pop med hez stemme som ikke er min smak, nei. Alle låtene virker like, og siden det ikke var noe som bemerket seg, gadd jeg ikke høre mer på plata. Jo, jazzpianist (?) Tord Gustavsen medvirker på siste spor.

Wunderkammer - Today I cannot hear music (2002)
Itte fyrste lytt høyrest ditta sigøyner ut, og mykje meir autentisk enn Kaizers, i og med at det er streng på nesten alla låtane, og trekksprell osv... Men nokre av låtane blei kjedelige pga. lite tilstedeværelse av bass. Dei bare flyte, liksom, i lause luftå.

Bandet er norskt, med blant annet Øyvind Storesund (Kaizers-bassisten), Tanja Ørning, cellist, Paal-Nillsen Lowe på slagverk og mange, mange fler, noen på pumpeorgel og sag...

Vokalisten, Pål Jackman, minner meg om Gogol Bordello/han som sang i the Clash. Vel, folk skriver at han kommer fra Haugesund, så etter andre lytting prøvde jeg å høre om jeg kunne skjelne dialekten hans i engelsken. Og gjett, da! Særlig i den fjerde sangen, "The words you sent", som er stiligst på hele plata, og som dessuten minner sterkt om slutten Kaizers "Katastrofen". Fy søren, det bare skinner haugesundsk gjennom. Men det som avgjort fikk meg med til å raske med plata fra biblioteket, var at de hadde et spor på norsk, Smertens sang (finnes i imeem-listen nede til høyre). Den var virkelig på haugesundsk, den, og nydelig attpåtil, selv om de første lyttingene ble plaget av at takten hang, at det var så fritt. Det var også det eine sporet med trompet på, og han spilte fint, han Arve Henriksen. Låt som ei fløyta.


Og "The words you sent", med el-fiolin!



Side Brok - Høge brelle

Norsk rap på en slags dialekt, fra nord-Norge eller på fjellet et sted? Jadda, antagelsen fra innlegget om sangen 'Spreng Amfi' stemte, Thorstein Hyl rapper i Side Brok. Høge brelle betyr høy bukse.

De har faktisk skrevet om hver sang i CD-heftet/linernotesen/bookletet, litt om historien til sangen og tilblivelsen. Det er det ikke mange som gjør, det hadde jeg også gjort, hvis jeg hadde utgitt en plate.

Den lengste teksten stod for sporet "Sætra", det er også den beste sangen på plata. Der nevntes det at de hadde fått fatt i en jazzbassist som var mellombassar, så jeg lurte på om det betød at han spilte både kontrabass og elbass. Oog hva skjer? Jo, rett før refrenget spiller bassisten walkingbass til rap! STILIG. En ting å prøve: walkingbass til rockegitar...


The Moving OOs - Peace & Love

Norskt band, synger på engelsk. OOOooo. Sangen Romancer har jeg hatt på komputeren i over to år, nuendelig har den fått luftetid på p3. Men fy søren, alle sangene går i det samme tempoet. Alle sangene har med masse gitar. Alle sangene har formue cymbalføring (RAID RAIDssssh). Alle sangene høres like ut. Variasjon? Nei. Bort.

John Doe - Ja takk til trøbbel

John Doe, Jeg husker navnet fra en plakat som hang på Luftslottet i fjor, men hadde ikke noe forhold til dem. Da jeg snudde coveret, viste seg at de sang på norsk, så den ble utvalgt. Om musikken er riffene gode, rock..det eneste er at tekstene virker litt kejdejlige, eller at jeg legger mer merke til dem enn til musikken. Likevel legger jeg mindre merke til John Doe-vokalisten enn f.eks. DeLillos . Jeg er blitt bortskjemt med Kaizers, eller så er det det at jeg ikke liker måten rullerockere (norsk rock på østlandsk) synger på. Og så er alle sangene like (ikke egentlig, men nesten).
Til dømes:
Det første verset uti den første sangen gikk bra, for da forstod jeg ikke hva han synger, men etter det begynner han å synge tydelig.

Marit Larsen - Under the surface

Utgitt i 2005 og priset av alle anmeldere.
Ho e jo flink, lissom. Begge radiosinglene, Don't save me, så Under the surface, duger, likevel synst eg at det fyrste sporet nesten er det beste, med banjo eller mandolin-klimpring og mye rart. Musikken hennes er gjennomført bra, f.eks. uvante akkordprogresjonar, skikkelig instrumentbruk og mange lyder, men i lengden synes jeg at hennes stemme er kjedelig. Noken seier stemma hennar er søt, joa. Akk, då e Pål Jackman å foretrekka, han er omtrent det motsatte av Marit Larsen. I små doser.
:: Det fyrste sporet ::


Vamp - Månemannen

Denne valgte jeg fordi at jeg hadde lånt Flua på veggen og tretten humler før. Månemannen er vel Wamps mest kjente sang, som jeg aldri hadde hørt før. Jeg har bare spilt den med skolekorpset. Skuffelsen var stor da jeg hørte at det er ikke er den samme sangeren som på Flua på veggen! Her synger Øyvind Staveland, nei: Vidar Johnsen, og ikke Jan Ingvar Toft. Men det er haugesundsk, det au, då, så etter hvert gikk det over..

Goldfrapp - Rent Mountain

Goldfrapp hadde jo en småekkel video, men sangen var spenstig..

På forsiden er det bilde av en kvinne med permanent, og på innsiden er det elektronisk. Sveitisk musikk? Jeg aner ikke hvor de kommer fra, men det er ikke så mye action her, i motsetning til den nye musikken deres (iallfall det på radio), men mange snåle klanger. Dette er sånn musikk man må la snurre litt før den setter seg, vokse seg, som alle sier, kanskje som med Miles Davis og Gil Evans' Porgy and Bess og all annen jazz, egentlig. Skjønt det hørtes tretten ganger mer interessant ut enn Closing the distance......Ja, nå må jeg iallfall høre på albumet, de har en sang som heter Oompa..Her en annen sang:

Discover Goldfrapp!

Om De har lest deg helt hit, vil jeg gratulere. De har utvist at de er godt smurt, smurt med tålmod. Les gjerne også neste setning.

Ein dag skal også Grimstad få eit nytt bibliotek, den dagen eg er flytten heimifrå.

AAaahhh...du må gi det tid til å vokse seg.

"Du må gi det tid til å vokse på deg." (som er en dårlig oversettelse av engelsk 'grow on you')

Den setningen er så meget oppbrukt! Hvis noen ikke liker noe de skulle ønske de likte, nei, da er det bare å vente og si: Jaja, det vokser seg...må bare høre mer på det!

Er det ikke sånn med alle plater da, at man må lære musikken å kjenne først, synke inn? Lydene graver seg vante nervebaner i hodet, og det som er vant, er mest bekvemt. Det tok meg faktisk et par uker før jeg forstod at det var bare én person som sang i Mikas "Grace Kelly", og ikke to (stemmen forandrer seg så mye fra verset til bridgen). Jeg trodde at låta var fra en film også, at de tingene den damen sa var sitater.

Jeg er ekstra kritisk til dette med "grow on you"-håpet pga. min bakgrunn i [forums.blur.co.uk.]-forumsa der det kryr av folk som innbilt liker alle Blurs album og som alltid sier til en kritiker at det vokser seg.

Genialt for andre gang

Kaiser Chiefs kom ut med plate forrige uke, Yours Truly, Angry Mob, enda en plate med for det meste kedelig rockemusikk.

Anmeldesene av denne plata har utelukkende påpekt at den er ringere enn sin forgjenger, Employment, som etter min mening hadde bare to sanger med noe nerve (Riot og OMG). Det merkelige, er at på tross av at plata er dårligere, er det godlåter her også, ifølge anmelderne. Singlene sparker ifra og ”viser tydelige tegn til bruk av arven fra Blur og The Beatles” og ”disse skylder sgt. Pepper en stor takk” osv. Det vanlige mjølet anmelderne serverer hver BIDIGE gang. Som erfaren anmeldelsesjeger, spør jeg meg: Hvorfor er det alltid singelene som trekker opp på en plate, når de ofte ikke er de beste sangene en gang? Og de andre sangene vil aldri bli oppdaget uansett, så lenge journalisten ikke eier det snev av egen tankegang og selvstendighet.

Jo, skal jeg si deg. Det har med gjenkjenning og vane å gjøre. Jeg hørte en låt forleden dag, den var litt masete, men skilte seg ut fra mengden med sin 6/8-takt, falsettsang (som med Coldplay og homsesøsterene snart ikke er særegent lenger) og overraskende store sprang i melodien aka variasjon. A-listet som den var på flere kanaler (Grace Kelly het den) kunne jeg ikke unngå å bli utsatt for den en gang til, og etter hvert så LIKTE jeg den. Opplevde det samme med endingslåtene til animeserien Chobits, (tenk hvor mange fine låter det finnes i serier) de var kjedelige de første gangene, men etter å ha sett alle episodene, hadde jeg samtidig lært sangene å kjenne og fått sansen for dem.

Noen betegner dette som at sangene vokser seg, men jeg ønsker å skille mellom det å lære/gjenkjenne en ganske rasktlikelig sang (pop, for eksempel), og like den, og når sanger vokser seg. I det første tilfellet vil man kunne gå lei av sangen forholdsvis fort, mens i det siste tilfellet skal det svært ivrig lytting til. Jeg vil si at man kan like nesten alt man ikke har noe øyeblikkelig i mot dersom man hører på det nok ganger.

De 1,5 ålreite sangene fra Employent, er faktisk de to første singelene. Men det er jo bare singelene som blir spilt på radio, resten må du finne ut av selv. Så, når du er interessert i singelene til en artist og laster ned en plate, prøv å få hørt flere ganger på det som ikke er radioluftet noen ganger før du evt. sletter sangene. Kanskje er det flere bra sanger der enn bare singelene, og da har du i hvert fall grunn til å kjøpe plata.