Tekster som er en eneste stor setning

Så er jeg inspirert og har skrevet en hel del tekstskvetter - men de har dårlig språk, de kunne hatt bedre og mer nøyaktige ord om jeg hadde satt meg ned med en ordbok, de kunne hatt bedre setningsstruktur - bl.a. kunne de hatt flere setninger, men punktum bryter hele flyten, kanskje en innledning hadde gjort seg her - for det er  ikke alle tekster som skal ha innledning; en hel del skjønnlitteratur mangler det, noen begynner in medias res, men til sist kommer spørsmålet: er det bra nok? Å poste et innlegg slik som det tyter ut, Tore Renberg-style, det kunne blitt en egen etikett, en egen sjanger - ett minutts tanker i råform. Den finnes garantert allerede. Flyt fra hjernen er det samme som muntlig språk. Flyt fra hjernen har en hang til å henge i ufullstendige setninger, og ikke snakk om alle skrivefeilene fra å skrive på et tastatur lagd for langsomhet. Med redigering forsvinner den direkte nerven av impulser fra hjernebarken til fingrene - den som strømmer gjennom fingrene - tastaturet - skjermen og ender her på googles server.

Stjerner og ekskrementer - om anførselstegn, og om voksenbøker

En forfatter, og han het Jens Bjørneboe, skrev:

VERDEN ER FULL av stjerner og ekskrementer, og på sin måte er det lett nok å si: "begynne med begynnelsen". Men fins det noen "begynnelse"?
Begynnelse?
- Det har en underlig virkning på ord å bli satt i anførselstegn: Begynnelse er en helt annen ting enn "begynnelse". Man kleber noe uutsigelig tvetydig, dobbeltbunnet og pukkelrygget ved et ord, når man setter det i anførselstegn. Man kan gjøre det med fullstendig intetanende, helt uskyldige ord, - man kunne for eksempel sette konjunksjoner og preposisjoner i anførselstegn, for bare å ta de mest intetsigende og harmløse av våre brødre ordene. La oss si at jeg setter ordene: og, på, eller mot i anførselstegn. Altså: byfogden "og" hans hustru. Eller: Jeg la boken "på" bordet. Man kan få noe til å løsne i verden på den måten. Man kan også si: Han gikk "mot" rådhuset. Er man nihilistisk nok, kunne man også ta det uskyldigste av alle ord, infinitivsmerket, og misbruke og skjende det på denne måte: Det begynte "å" regne. Kan man se på verden med mindre begeistring?

[...]

Potetsalatkritikk

GRILL salat: purrelauk. Utmerket til kaviar, graut og tofu.

Det skal handle om en bortekjøpt, ikke hjemmelaget, potetsalat. Den var fullt spiselig, men ikke særlig god. Den var altfor fet, alt for klissete, med et altfor lavt potetinnhold. Med 54% poteter var neste ingrediens i lista vegetablisk olje; raps eller soya. Altså bestod nesten halvparten av produktet av umettede planteoljer. Planteoljer som er blitt renset, avluktifisert, avfarget osv, raffinerte og virkelig sunne greier. Derfor smakte det ikke noe særlig.

Da kom jeg til å tenke på dette: Er det lov å henge ut/kritisere produkter? Hvordan virker ytringsfriheten man har som blogger? Reklame, det er liksom greit, det. Jeg tenker da på historien om (ca.) et radioprogram som måtte betale erstatning til et firma etter å ha snakket stygt om brødene deres. Etter denne negative omtalen la de merke til at salget av denne typen brød sank. Eller kan jeg tenke, at som blogger bryr jeg meg ikke, det er bare private tekster uansett? Hvem har svar på disse spørsmålene?

Grønnsakshage

Er det lett å være bonde? Plante så mange planter. Å føle seg knyttet til hver enkelt plante, som så forsvinner. Jeg tror ikke bøndene gjør det når de dyrker tusenvis av hodekål og poteter. Grønnkålen og gulroten jeg hadde sådd på tidligere plantet jeg ut for to uker siden. Gulroten forduftet dagen etter. Jeg vet ikke hva som skjedde, men den var der ikke lenger. Grønnkålen ser fin ut nå og har vokst, bortsett fra litt småhull her og der. Men ingenting i forhold til hodekålen. Den er blitt HELT spist opp av div. småkryp. Nettingstrømpekål. Hvordan i allverden klarer man å dyrke hodekål uten sprøytemidler? Nå forstår jeg vitsen med dem.

medborgarskap - en fråga om identitet

nasjon - 'en mengde mennesker bosatt innenfor faste statsgrenser' som må finne, bygge og samle en felles kultur å holde rundt og fremme.

Hvorfor er det så viktig å vite hva vi er som et folk - hva vi er som nordmenn? Hvorfor er det viktig å ha en nasjonsidentitet? Hvorfor skal vi fremheve det norske, et noe som skiller oss fra andre folk og som er særegent for vårt folkeslag? Hva er poenget?

                                                  *

Hvorfor er det så viktig for meg å vite hvem jeg er? Hvorfor er det viktig å ha en identitet? Hva er poenget?

Hjernevaska fans (syt)

Nodame Cantabile er en japansk anime som handler om en jente som spiller klassisk piano og har kommet inn på høyskole. Den er fornøyerlig, og får ungdom til å like klassisk musikk! Her skal det handle om fans:
En kommentar jeg fant på en video av den siste episoden i sesongen:
"does she mean nodame cantabile the series is coming to and end? or just this story arc in paris is coming to an end? ooo i hope nodame never ends!"

Hvis det er noe en liker å se på/lese, ville en ønske at utgiver/produsent aldri sluttet? Det finnes også de som skulle ønske at LOST aldri tok slutt (NESTEN oppfylt det ønsket)..hva er det med dette ønsket...det er bra, det må ikke ta slutt, det er fansens krav. Fansen har den økonomiske kapasiteten. Så ender det sørgelig og nitrist med at serien blir dårlig og utvannet, i stedet for at den avsluttes med en endelig, (forhåpentligvis) forklarende og tankevekkende episode.

Sprekkblomster

Dette innlegget kladdet jeg egentlig for to og et halvt år siden, men kjedemailhistoriene var så gledende at de fortjente å komme til syne. Igjen. Utenfor noens innboks.

Vanligvis avskyr jeg kjedemail, akkurat som alle andre mennesker med et normalt følelsesliv. Det gir meg en uggen følelse i magen, som telefonselgere, sludd, snerk på kakaoen, og Viktige Mennesker på Dagsrevyen som sier ting som "det er viktig å ha fokus rundt dette" eller "vi prøver å skape bevissthet på saken".

Men som med alt annet finnes det unntak, og noen kjedemailer kan være underholdende, eller tilogmed oppløftende (eller det amerikanere liker å kalle "inspirational").

Moren min sendte meg denne i dag, det er visst en kinesisk vandrehistorie:

"An elderly Chinese woman had two large pots, each hung on the ends of a pole, which she carried across her neck.

One of the pots had a crack in it while the other pot was perfect and always delivered a full portion of water, at the end of the long walk from the
stream to the house, the cracked pot arrived only half full.
For a full two years this went on daily, with the woman bringing home only one and a half pots of water. Of course, the perfect pot was proud of its
accomplishments. But the poor cracked pot was ashamed of its own imperfection, and miserable that it could only do half of what it had been made to do.
After 2 years of what it perceived to be bitter failure, it spoke to the woman one day by the stream. "I am ashamed of myself, because this crack in
my side causes water to leak out all the way back to your house."
The old woman smiled, "Did you notice that there are flowers on your side of the path, but not on the other pot's side? That's because I have always
known about your flaw, so I planted flower seeds on your side of the path, and every day while we walk back, you water them. For two years I have been able to pick these beautiful flowers to decorate the table. Without you being just the way you are, there would not be this beauty to grace the house."
Each of us has our own unique flaw. But it's the cracks and flaws we each have that make our lives together so very interesting and rewarding. You've
just got to take each person for what they are and look for the good in them.

SO, to all of my crackpot friends, have a great day and remember to smell the flowers on your side of the path!"

Ettersom jeg er syk og sløv trodde jeg først at det sto "ONE OF THE POTS HAD CRACK IN IT", og fikk meg en surklende latter.

Den neste fikk jeg for en god stund siden, og den var opprinnelig på spansk. Du kan bytte ut 'lykken' med livet noen steder, for å se det på en litt annen måte. Jeg har oversatt den selv, det er derfor den muligens ikke virker så velskrevet som den egentlig var:
"Vi overbeviser oss selv om at livet blir bedre når:....vi er ferdige med utdannelsen, etter at vi har funnet en jobb, etter vi har giftet oss, etter vi har fått barn, og så etter at vi har fått enda et.

Siden blir vi frustrerte fordi barna ikke er store nok, og vi tenker at vi sikkert vil være lykkeligere når de vokser opp og slutter å være barn, og så blir vi igjen fortvilte når de kommer i puberteten og blir vanskelige å ha med å gjøre.

Vi tenker:
"Vi vil bli lykkeligere når de er ute av denne vanskelige fasen". Siden bestemmer vi oss for at livet blir fullkomment når det går bedre med ektefellen, når vi får skaffet oss en fetere bil, når vi kan dra på ferie, når vi får høyere lønn, eller når vi kan gå av med pensjon.

Sannheten er at DET FINS IKKE NOE BEDRE TIDSPUNKT Å VÆRE LYKKELIG PÅ, ENN AKKURAT NÅ.

Hvis ikke det er nå, når skulle det være? Livet er alltid fullt av hindre og problemer. Det er bedre å godta det og bestemme seg for å være lykkelig "i nuet" på alle måter. Det fins ikke noe tidspunkt for eller vei til lykken, lykken er veien og den er NÅ.

Verdsett hvert øyeblikk av livet, fremfor alt fordi du delte det med noen som var spesiell; så spesiell at du tar var på det i ditt hjerte og ikke glemmer at TIDEN IKKE VENTER PÅ NOEN.

Vent heller ikke til du er ferdig på universitetet, til du forelsker deg, til du finner arbeid, til du gifter deg, til du får barn, til de flytter hjemmefra, til du skiller deg, til du går ned de 10 kiloene, til fredag kveld eller søndag morgen, til våren, til sommeren, høsten eller vinteren, eller til du dør, før du endelig bestemmer deg for at det ikke fins noe bedre tidspunkt enn akkurat NÅ til å være lykkelig.

Lykken er en reise, og ikke et mål. Arbeid som om du ikke trengte pengene, elsk som om du aldri har blitt såret, og dans som om ingen ser deg."

..om å ta vare på den tiden du har, fordi det er det eneste du har.....Det er så lett å glemme akkurat det...

Medlidenhet

Vi er skjøre vesener. Det var gymtime, jeg tok på meg t-skjorta, og plutselig lå en i klassen på gulvet, helt stille. De andre jentene snudde seg, de lurte på hva det var. Men hun svarte ikke da en spurte om det gikk bra. En jente gikk til henne og ristet på henne.

Alle ble med ett nervøse og redde for at noe hadde hendt jenta som lå på gulvet. Hun svarte ikke med engang, men til slutt reiste hun seg forfjamset. Det ble hentet en flaske vann.

Hun hadde visst bare besvimt.

Og da slo det meg hvordan de aller fleste har så mye medlidenhet for en i øyeblikkelige problemer, en person i nød. Å bare ville det beste. Vi var redde det var noe alvorlig. Men var det medlidenhet? Kanskje det egentlig var frykt. For frykt lamslår og tar all oppmerksomhet.

Vips! så er det over. Alt sammen. For den ene personen foran øynene på deg.

Fly"katastrofe"

Jeg blir så sint.

I dag tidlig, så sent som i tolvtida, så jeg på tekst-tv at et Air France-fly fra Rio de Janeiro til Paris var savnet. Enda en flyulykke? tenkte jeg, og har fulgt med siden. Akkurat nå er det på bakke/havnivå, siden det er tomt for bensin. Det har mest sannsynlig styrtet i havet, ettersom flyet befant seg der da ting begynte å skje.

- fra Air France-presidenten:
""We are without doubt facing an air catastrophe," Gourgeon said. "At this time, the plane's fuel reserves would not permit it to still be in flight."
- en katastrofe? På en måte synes jeg det er galt å kalle det dét: man flyr et lite rør med vinger, pumpet med eksplosiver i lufta, der det ikke nytter å bremse, og så er det en katastrofe hver gang det går galt? Katastrofer, det er jordskjelv og oversvømmelse, det.

Noen tankevekkenede innlegg fra en diskusjon rundt dette:
________
2009 10:14 am

Airfrance is AMAZING, they are extremely responsible and one of the safest airlines. It is not their fault! Accidents happen! My heart goes to everyone suffering from their lost!

— Rogerio Callegari, São Paulo, Brazil
________
Yeah, AA 587 had the rudder and vertical stabilizer separate from the aircraft, pilot error was blamed. Since everyone died, nobody to argue.

Then Air Transat’s flight 561 from Cuba had its rudder fall off in straight and level flight, almost exactly the same as the AA587 rudder came off. 561 made it back to the airport okay, but there are now questions about just how well Airbus tails are held on to the aircraft.
__________
2009 9:08 am

It is certainly humbling to know that when you get on a plane, you are risking your very life every time. You have no idea what has happened prior to your getting onboard. You have no idea when the airline foolishly cut costs and did not perform a formerly routine maintenance check or laid off someone experienced who could see errors before they became problems.

These aircraft are ceertainly marvels of our time but with as many souls as they carry, certainly, much can be done to make them safer and less risky to the public.

— jachamp, San Antonio
___________
As many say....it's safer then driving. Unless that is you get on the wrong plane at the wrong time. I gave up flying 14 years ago after a neighbor and her daughter in NYC were killed on the TWA 800 crash (NYC to Paris). I cancelled my flight to Europe that summer and started taking the ship the following year. A few years later I was stuck in Europe and had to get back. The ship was full so I flew Swissair, under duress -'the safest airline in the world'. Two weeks after I got back to NY, Swissair plunged in to the sea off of New York enroute from NYC to Geneva. I now get around the world by boats and trains. It was a conscious decision. Must be the worst possible way to go.

Very tragic for all of the families and friends.

- jan, switzerland
__________

Hvordan åpne vinduer

"Jeg skal til sykehuset idag." sa jeg
"Å, så fint!" sa hun oppriktig oppstemt.
"Ja, men dette blir siste gang. Jeg har funnet ut hvordan man åpner vinduet."
Det var akkurat det hun trengte å høre for å bekymre seg, det vil si, kjeftehyle på meg og bestille time til meg hos en psykolog. Psyko log. Psykologen hadde lekeklosser på rommet sitt. Han ville at jeg skulle fortelle litt om meg selv. Jeg tok...En...to....tre-fire teskjeer med sukker i teen. Jeg sa at jeg gikk til behandling på sykehuset og ikke hadde lyst til å fortelle noe om meg selv. Så prøvde han å vise omtanke for tilstanden min, syntes synd på diabetesen og antydet at jeg ikke behandlet den godt nok.
"Hvis du ikke er interessert i å snakke, synes jeg du skulle du gå hjem."
"Jo." Virket han lettet?
"Jeg trenger en røyk. Du kan gå nå."

Da jeg kom til sykehuset igjen, fant jeg ikke senga mi. Det var noen annens seng. Heldigvis var det vinduer der, ja, det skal de ha! Jeg klippet av sikringen med tangen jeg hadde skjult i gipsen og krabbet ut av vinduet. Men siden det var en stige der gjorde det mye mindre vondt å rømme.