Sondre Lerche - Dear Laughing doubters (tekst&akkorder)

Jeg satt på bussen da jeg hørte en sang på radioen med en veldig fin melodi og rikt lydbilde. Den var tydelig inspirert av Beatles. Jeg løsnet beltet for å komme nærmere musikkilden, og følte meg modig som bevegde meg fritt rundt i bussen under reise - det er som å bryte en norm. Løsnet på beltet, sier du? Ja, jeg satt helt foran, i setet som er reservert den tredje alder. Det er setet som er det minst trygge setet uten belte, men med det tryggeste beltet - beltet med OverReim, og ikke bare over hoftene. Det over hoftene holder kroppen tilbake, men lar ryggen bøye slik at ryggstroppen revner ved sammenstøt.

Jeg satte øret inntil busshøytaleren som var plassert, av alle steder, nede ved gulvet. Det var så vidt jeg fikk med meg noe av teksten - "There's a song in my ear", "mumlmemumle LOUDER", og jeg rablet det ned i enda et utkast på mobilen. Heldigvis i disse dager er det sånn at har man teksten, finner man sangen: hva skulle vi gjort uten alle sangtekstnettstedene som bryter opphavsretten ved å poste tekst uten tillatelse? 

Jeg fant ut at låta het "Dear laughing doubters" (til alle som tvilende ler, lism,)  med Sondre Lerche, den bergenske låtskriveren som har hatt hus i New York den siste tiden. Selv om jeg ikke gjorde det denne gangen, kan man egentlig høre på sangen med én gang at det Sondre Lerche, både på grunn av stemmen og akkordene han velger. Han er ganske inspirert av brasiliansk musikk som har en del spesielle akkorder. Låta ble skrevet for filmen Dinner For Schmucks, der de egentlig ville bruke en Beatles-låt, men de trodde det ville bli vanskelig. Lerche fikk da en henvendelse av en komponist, og fikk noen bruddstykker å basere låta på. Det er en så fin låt, bare hør på den!

: : Sondre Lerche - Dear laughing doubters : :

For akkordene har jeg tatt utgangspunkt i denne fremføringa med bare vokal og gitar. Akkordene er bittelitt annerledes enn på studioinnspillingen. Se bunnen av innlegget for hjelp med akkorder på gitar: besifringa på "There's a song in my ear" som kan se vanskelig ut er bare en tolkning av det han spiller, som egentlig er helt greit å spille:

Fotball-VM på den iberiske halvøy

Jeg var i Portugal på ferie, alltid artig å være i et land hvis landslag kom med til sluttspillet. Holdt med dem, også, til stor sorg. Nei, egentlig ikke :P. Uansett hadde jeg lyst til å skrive litt. Hvem skulle tro jeg var interessert i fotball? Men jeg blir det i perioder, når enten Portugals ellers Norges landslag kommer noen plass. Årets fotball-VM var overraskende. F.eks. var ikke Norge med! Det var først noen uker før at jeg fikk vite at det skulle holdes i Sør-Afrika. Av alle ting utløste det gledestårer hos meg at et land som har vært igjennom så mye dritt sklle få holde en så stor konkurranse. Uvanlige lag hadde overlevd til sluttspillet, bl.a. Elfenbeinskysten, Ghana, USA (som ikke akkurat har en stor soccer-kultur) og Japan, mens favoritter som Italia, forrige EM-vinner, og Frankrike, røk ut tidlig. Japan, som scoret på frispark laaaangt unna buret, to ganger! Og så husker jeg Portugal - Sørkorea kampen (7-0). Ikke at jeg fikk sett så mye på den, for jeg var på marked, da, men hver gang det ble mål, kunne man høres heiinga som spredde seg som en humanitær bølge fra nærmeste radio.

Og så var det disse plastikktrompetene, da. VUVUZELA. Akustikken i instrumentet var svært dårlig. Instrumentet bestod av to halvdeler støpt plast som var limt sammen på midten. Det var vanskelig å frambringe en ren tone, og enda verre å få fram overtoner. Slumtrompet, eheh..billig tinnitusmoro. Munnstykket hadde en behagelig skjøte som skar inn i leppa. Men slemt moro å blåse på når man følte det var akseptert av befolkningen. Type, ved scoringer.

Jazzcamp for kvinnelige instrumentalister 2009 - en oppsummering og et tilbakeblikk

GODT NYTTÅR! Men så drog jeg tilbake i tid...

I sommer var jeg på jazzcamp for kvinnelige instrumentalister, som det så fint heter, et kurs som ble startet av to kvinner på jazzlinja i Trondheim, Nina Kristine Linge og Kristin Andresen, for å oppmuntre flere jenter til å spille jazz. Et flott initiativ som inspirerte meg, og sikkert mange andre.
Det er ikke alltid så lett å finne noen å spille med, skjø. DET VAR GØY! (og så har jeg et problem her: skal jeg sensurere bort navn på deltakere eller ikke)

::Trondeheim stasjon::
Da jeg forlot toget, begynte jeg å glise, mens jeg dyttet og bar på gitarbagen med trombone i..og jeg gliste rundt på stasjonen lenge..Jeg så ingen andre med instrumentkasser, jeg var tidlig ute, så etterhvert roet glisinga seg. MEN SÅ KOM DET NOEN!

Vi måtte vente en stund før 'jazzcampbussen' kom. Ja, det var litt av en buss, som hadde plass til fem personer - priviligert var jeg som kunne sitte på, de som måtte ta bussen til Melhus kom ikke frem før sent, hun som skulle hente dem kjørte til feil togstasjon. Jazzcampen ble holdt på Trøndertun folkehøiskole i Melhus i Sør-Trøndelag. Vi var jenter/kvinner/damer fra 14 til noen og førr i aldersspennet, fra Norge, Sverige, Danmark, Canada og Sør-Afrika, som alle var glad i musikk!

Du må ikke ha penger i baklomma!

Jeg hadde en plan om å gå på konsert i kveld. Først så gikk jeg i nesten en halvtime for å komme dit. Jeg hadde lagt hundrelappen i baklomma, for jeg forstår ikke hvorfor pengene skal forsvinne fra baklomma, der de sitter så tett.

Da jeg kom fram, lette jeg i to minutter i alle ti lommene på kroppen. Pengene var ikke der jeg la dem, men jeg fikk lov til å stå der i inngangen og høre på. Jeg ble lei meg, sliten hadde jeg gått i en halvtime for å komme dit! og gikk hjem, for å se om pengene var å finne på veien. Jeg var ikke rask nok, sånn at noen fikk anledning til å si: "oi, en hundrelapp! JAA NÅ HAR JEG RÅD TIL ØL", og tok den opp. Hvis den i det hele tatt forlot rommet mitt.

Uansett betyr det at det finnes en sjanse for å miste penger du har lagt i baklomma.

Medlidenhet

Vi er skjøre vesener. Det var gymtime, jeg tok på meg t-skjorta, og plutselig lå en i klassen på gulvet, helt stille. De andre jentene snudde seg, de lurte på hva det var. Men hun svarte ikke da en spurte om det gikk bra. En jente gikk til henne og ristet på henne.

Alle ble med ett nervøse og redde for at noe hadde hendt jenta som lå på gulvet. Hun svarte ikke med engang, men til slutt reiste hun seg forfjamset. Det ble hentet en flaske vann.

Hun hadde visst bare besvimt.

Og da slo det meg hvordan de aller fleste har så mye medlidenhet for en i øyeblikkelige problemer, en person i nød. Å bare ville det beste. Vi var redde det var noe alvorlig. Men var det medlidenhet? Kanskje det egentlig var frykt. For frykt lamslår og tar all oppmerksomhet.

Vips! så er det over. Alt sammen. For den ene personen foran øynene på deg.

Demonstrasjon i bibelbeltet

Min første demonstrasjon var i Arendal lørdag for to uker siden. Den dagen ble det holdt demonstrasjoner landet over, ikke bare i Arendal, for fred i Gaza, og mot Israels bombing som har pågått nå en stund på Gaza etter at våpenhvilen ble brutt i desember. Allerede på bussen var det noen demonstranter. "Det sitter tre arabisk-talende på bussen min!" For et tøft språk. Men selv om jeg hadde lyst til å se på dem, gjorde jeg det ikke, for jeg ville ikke at de skulle legge merke til at jeg lyttet. For jeg forstod alt de sa, liksom.

Ti minutter før tolv var det ikke mange foran kulturhuset, som var knutepunktet, men snart samlet det seg en liten mengde der. Langs kulturhuset lå det noen plakatskilt med slagord på, og tilogmed bilder av skadede barn. Jeg hadde lyst til å vifte med et slikt skilt, men torde ikke plukke et. Selve demonstrasjonsopplevelsen ble litt forstyrret av at man gikk rundt og gliste og var oppspilt av selve hendelsen. At det kan være så underholdende med så mange mennesker. Helt vilt.

Noj tacki til uadressert reklame

Jeg har arbeidet for NorPost. Et norgesdekkende distrubutørfirma for reklame, grundet av en ung mann i sin bezte alder. Jeg vet hvilken postkasse som holder seg best. De grønne i markmønstret stål, de ruster ikke fast, og holder seg åpne, og trekasser er ikke så verst, de heller.

Men

Eg veit ikke kvifor NorPost vert skreven utan d.

At jeg holdt ut.
Det var en mørk og regnfull kveld, og jeg skulle liksom ta en 'snarveh' over en kommunistisk klippet plen. Menneskene tyr alltid til snarveier gjennom myr og gress der det er mulig. Stien var ikke flat, den var naturlig, jeg syklet rasky, så jeg kælva, og hele sekkeinnnholdet med. Det ble vått, og jeg bannet høyt av egen selvlidenhet for første gang i midt liv.

Når jeg ser tilbake på den tiden, ser jeg et underbetalt under som på underlig vis maktet å fullføre en megastor oppgave, med hjelp av familie. Løypa var over en mil lang, sykkelen med ti sekker og en kurv veide mye, og det var over 400 reklamer å brette, fylle i sekken og frakte. På det meste måtte jeg brette 12 ulike bilag. Jeg ville ikke ha gjort det nå, av mange grunner. 1. Det var altfor mye arbeid, og tok altfor lang tid for bare en person. Hadde jeg måttet gjøre alt alene, hadde jeg nok brukt over femten timer. Eller mer. Husker ikke. 2. Det var altfor mye arbeid iallfall for den lønna, og 3. umulig nå som jeg går på videregående, og er en glødende motstander av uadressert reclamae. Det står et nei-takk-merke på postkassa, men det er ingen vaksine. Jepp. Ofte fylles den med reklame på rass av merket. DET MÅ NOKEN FÅ SLUTT PÅ.

Dere, jeg forstår at det er vanskelig. For det var enkelte bidrag vi fikk ordre om å levere UANSETT merke på postkassa. I mine trakter het disse bidragene MARKEDSAVISEN, og, Biltema-katalogen.

Visste du, at det finnes folk som sitter og holder øye med postakssa? Det KAN HENDE at det er tilfeldig, men TRE ganger har jeg, mens jeg har postet slike ENKELTE bidrag, opplevd at noen åpnet vinduet og ropte høyt, truende, "NEI, vi skal IKKE ha reklame!", eller "DET DER SKAL IKKE I MIN POSTKASSE!"...Så prøver jeg å forklare at det er hva jeg har fått beskjed om, men nei, det skal likevel ikke oppi. Det kan jeg forstå. Men etterpå er det jeg som må finne ut av hvilket hus dette er (at ikke folk kan flinkere bli til å merke HUS og POSTKASSE?) og melde i fra til arbeidsplassen, sånn at husstanden blir reservert mot videre reklame. Full nekt krever reservasjon.

Et forslag fra miljøorganisasjonene gikk ut på at de som ønsket reklame måtte gi beskjed, istedenfor at alle som ikke ville ha reklmae måtte reservere seg. Altså, en omvending av dagens ordning. Nei, det ville være vanskelig, for da ville en stor og viktig inntekt for aviser og ikke minst, posten, forsvinne.

NORDMAs påstand er at et vedtak om å reversere dagens reservasjonsordning vil bety slutten for uadressert reklame. Det vil ingen tjene på. Miljøet, arbeidsplasser, forbrukere og små virksomheter vil rammes av en slik endring.

Vel, innstikk i aviser vil holde fram, og selvfølgelig vil miljøet tjene på det! Det blir mindre søppel, og folk flest vil IKKE ha reklame. Enkelt: De som lurer på hva en butikk kan tilby, får hente heftet i butikken når de handler, el. reservere seg. Eller er det så enkelt? Det hadde iallfall vært best.

Enda verre er det når folk som arbeider med å utdele reklame kjører bil for å poste papiravfall. Vel, det er greiere for dem selv, da, og bensinutgiftene dekkes av bedriften, men de kunne like gjerne kjørt rett til fyllinga/papirmottaket, på betingelsen at de holdt det hemmelig.

Les mer om forbud mot uadressert reklame her: Forbud mot uadressert reklame

Les meir om NorPost på vv vv vv. |\| 0 |2 p 0 5 +. |\| 0

Svart røyk fra lavt fly

Jeg har alltid hatt en slags fascinasjon og redsel for flystyrter, og kan bli livredd/opprømt hvis et overflygende fly lager uvanlig kraftige eller uvanlige lyder..

11.40 så vi et lavtflygende passasjerfly over der vi bor, i Grimstad (Aust-Agder). Det fløy over skjærgården, tilsyneslatende over Hesnes, og det kunne synes litt svart røyk fra flyets venstre side. Ringte noen som bor i retningen flyet tok,(i mellom Fevik og Arendal), og han hadde sett flyet, men ikke lagt merke til noe mistenkelig, hverken røyk eller illevarslende flylyder.

Flyet var hvitt, ikke så veldig stort, men vi rakk ikke å hjemfeste det til noe selskap. Det var tydelig et passasjerfly, det kunne man se av formen. Noen andre som så det?

Antakelig ikke

trombonist, en (sub)= øresus, muligens også nedsatt hørsel

På lørdag spilte vi i Arendal, det var jo greit nok siden jeg bare kunne ta bussen, og i går var det den siste konserten på Agder ungdomsstorbands konsertturné, i Mandal.....men så var det dette med hørselen, da. Jeg mistenker at noen stjal øreproppene mine på spillejobben med storbandet forrige lørdag. Lur som jeg trodde jeg var, hadde jeg lagt dem i en grønn Ekstra pastilleske sånn at de ikke skulle komme fra hverandre. Sånn at de hadde en viss håndterlig størelse. Så kan noen ha tatt den og kjent at det var noe der, for jeg kunne ikke finne den noe sted.