På jobb @ Kaizers Orchestra, Kroa

 Dette blir dagen min i morgen - vi må møte opp HALV TOLV! KJEMPETIDLIG!

Kaizers Orchestra - Violeta Violeta Vol. II Tour

Jeg må forresten kommentere dette oppslaget litt, for det står "Konsertstart 21.30".

Jeg: HAHAHA.

For de som ikke vet det, er Kroa studenthuset i Bø i Telemark. Det eneste konsertarrangementet på Kroa som KANSKJE begynner halv ti, presis, det er Åpen scene, og det er virkelig grasrot-artister fra jordene på Langkåshaugen og tundraen på Lifjell. Kaizers er ikke akkurat grasrot - de er mer som fjell. Det var til og med prat om at de trengte 440 V strøm på scenen, i stedet for den vanlige spenningen på 230 V. Industristrøm, det er sånn man bruker for å smelte aluminium, eller, akkurat, ja - fjell.
Når kommer bandet til å begynne å spille? Dette er ikke noen festival med strenge tidsbolker - som på Hove 2011 der bandet ikke fikk lov til å komme tilbake til den heiende fansen. Vi er heldige om de går på før elleve, tror jeg. Jeg vet ikke åssen det har vært på andre konserter, men på min første kaizerskonsert i et konsertlokale stod vi og ventet. Lenge.

Jeg skal altså jobbe i noe teknisk kru - dvs. at vi steller i stand alt det tekniske som har med scenen å gjøre: lyd, lys og rigg. Jeg lurte på en stund om jeg skulle være betalende publikum eller jobbende publikum på denne konserten. Greia er at Kroa er så lite, dersom det blir utsolgt, og musikken så laud, når den først er i gang, at det er mye å bekymre seg for. Sist gang de kom hit var i 2008, og oljetønnene derfra står fortsatt, men det var før de slo gjennom litt mer i mainstreamen med "Hjerteknuser". Hvor mange blir det plass til? Jeg vet per nu ikke om konserten er utsolgt, men fullt hus på Kroa teller vel 300-500 hoder derbortiomkring. Det er få, det, selv om det er mange nok! På Hove spilte de jo for titusen pluss! Ikke rart prisen er så høy (400 schpænn). Det kan bli dyriske tilstander - høy lyd - trangt - svett - og lite plass til å danse - og er det ikke plass til å danse, kan jeg likegodt stå scenevakt. Jeg håper det ikke blir for mange hylende jenter i front - fjortisjenter.

Det blir det antagelig ikke, siden

Det bor få mennesker i Bø - få muslimer, få folk av alle slag, i det hele tatt, bortsett fra rånere og mennesker som foreleser

De fleste besøkende kommer fra høgskolen og ikke er fjortisjenter.

Et bekymringsmoment, SOM ALLTID, er hørselen - jeg håper det duger med disse vakre, gule skumgummiøreproppene. For stils skyld har jeg tusjet dem svarte i endene.
Jassmonsterets huskeliste

• øreproppa
• vannflaska
• frukt
• matpakka
• nydelige, nyvaska, svarte scenevakt-skjorte
• skrivesaka
• noko å ta bilda med - potet duger
• klær man kan bevega seg i og som tåler dytt og søl, dvs. ikkje taitjens og silkeblusa

Da jeg begynte i teknisk, var jeg litt lur, nemlig, jeg tenkte at nå som de kommer med ny plate i november (Violeta Violeta vol. 2), ville de trolig ville turnere på vårparten, og sveipe innom Bø. Når jeg tydeligvis har planlagt litt her, skal jeg liksom avstå, plutselig? Uansett er det er en unik sjanse å se de mørke sidene av turnélivet til et band som er blitt en del av nervesystemet mitt - ho ho - og jeg har taushetsplikt - he he. Jeg har tatt min avgjørelse og sendt inn min søknad.

DANSANDE VAKT; HERE I COME!

kor er dei gode konsertane...å, der er dei? Næh.

Eg liker musikk, så det hender eg går på konserter ein gong i blant, sjølv om eg stort sett plagast av høg lyd (alltid for høg lyd overalt unntatt på korpskonsertar). Eg går heller på ein konsert med eit band for å bli skuffa, enn å kjøpa CDen, som beslaglegg plass og er ein gjenstand og bli skuffa. Når det gjeld konsertar, deler eg dei stort sett inn i tre praktiske kategoriar for kor bra/fint/gøy det var der:

1. Var en såpass fin konsert at jeg aktivt vil gå inn for å se dem igjen. Disse er veldig få. Jeg forstår meg ikke på folk som finner så mye bra overalt hele tiden. Enten har de mye tid, veldig få interesser, bor på et stort sted eller så synes de alt er bra uansett. (eller så er slik med nordmenn at man har en kultur for å klappe ivrig uansett hvor elendig det var. "Oi, tenk at bandet gadd kjøre helt ut hit!").
2. Kunne tenke meg å se dem igjen
3. Gav ikke noe varig inntrykk el. fin opplevelse (i verste fall en dypt rystende opplevelse m/angstanfall), så meh, kunne ikke tenke meg å se dem igjen.

Og stort sett havner alle konserter jeg går på i den siste gruppen. Kanskje jeg er veldig dårlig til å finne dem. Kanskje er jeg for kresen. Kanskje er jeg teit som ikke drikker øl og burde få meg et liv.

Beady Belle, Kick scene

En konsert med sangeren Beate S. Lechs band. De har just utgitt platen Belvedere, der Jamie Cullum forresten synge på sporet "Intermission Music".

Stead og teed:
Kick scene, en del av Kick café, i Kristiansand.

Besetning:

• Beate S. Lech - sang
  
• Marius Reksjø - bass og elbass
• Erik Holm  - trommesett
• Morten - elgitar
• Fikk ikke med meg navnet og google har ikke peiling - tangens

Jeg hadde aldri vært på Kick Scene før, jeg har vært overraskende lite i Kristiansand, til å bo så nær. Kick scene ligger i et stort, takluftig rom innenfor Kick cafe, og har flere skjermer sånn at man kan skimte hva som foregår på scenen også når man ikke sitter i synssonen. En kopi av Afrikatreet i Dyreparken og store bord beregnet for matinntak finnes og. Det stod tilogmed noen og delte ut gratis is der (men regn ikke med det, hehe).


Beady Belles musikk var ukjent for meg, så det er begrenset hvor mye jeg klarer å formidle... Musikken de spilte var en slags rolig, elektronisk-inspirert musikk, som Elektro ompaniet, eller smooth jazz, bare med vokal. De fleste av låtene døste av sted i det samme, rolige tempoet, og trommisen trakterte trommene likt for hver sang, som om han var en trommemaskin. Det kan ha sammenheng med at sangene var enkelt oppbygd, dvs. det var en akkord her, og så varte den veldig lenge, og bassen spilte det samme veldig lenge, osv., ikke noe driv eller modulasjon. Hun kunne synge, da, som man sier, og i en av de første og en av de siste begynte hun å scatte a lá Maria João.

Den beste låten var den siste de spilte, en slags funkinspirert låt, "Moderation", het den, der bassern endelig fikk slått seg litt løs. Da steg stemningen ordenlig for første gang, mesta. Synd at de måtte avslutte konserten med en langsom og døsig sang, da til kom tilbake i "meret".

Music for a While - Arendal jazzklubb, 8/11

Eller Weill. Annonsørene klarte aldrig å bestemme seg. Antagelig for å understrekke ordspillet, høhø.

Stead og teed: Arendal jazzklubb, blackboxen, eller lille Torungen, torsdag den åttende november. Fem over halv ni. Nei, det husker jeg ikke..

Bzetning:

• Tora (jeg visste ikke at det var et navn før da) Augestad - sang og mellomprat
  
• Stian Carstensen - trekkspill oc steelgitar oc koring
• Matias Eick - trompet oc koring
• Pål Hausken - trommer oc kjøkkenutstyr oc koring
• Martin Taxt - tuba oc koring oc multiphonics (fortjente å bli nevnt)

Hva gjord´e?

De spilte et knippe av Kurt Weills låter, som for det meste var i kabaret-tradisjonen.
Kurt Weill var en tysk låtskriver og komponist i den første halvdelen av dette århundret. Sammen med Bertol Brecht (alle som har hatt tysk skal ha hørt det navnet før, iallfall) skrev han tolvskillingsoperaen. Da den andre verdenskrig tok til, utflyttet han til USA for å unngå jødeforfølgelse. Mye av hans diktning ble følgelig også sensurert i krigstida. Musikken hans bærer først og fremst preg av europeisk folkemusikk.



Selve konserten

Låt bra, musikerne slo seg løs og sangeren kunne virkelig synge. Det som jeg ikke likte var når tubaen spilte samme tone på det andre og fjerde slaget. Er nemlig et bassmenneske. Noe av det beste var i instrumentallåta, da musikerne slo seg heilt ut. Det skulle vise seg å være dyktige musikere bak alle instrumenter, skjønt trompetlyden satte ikke den støkk i meg som den pleier.

Før konserten ble det fortalt at man kunne kjøpe en cd med orkesteret i utgangen, noe som selvfølgelig ble gjort, men jeg må si at på plate låt det tamt. Et par låter var fine, men vokal var mye finere, tubaen mye tydeligere og det hele mer samspilt under konserten. De burde kanskje heller ha spilt inn plate etter turneen. Egentlig.

En av de tingene som var best på konserten, var sangerens valg av språk. Hun sang noen sanger på norsk, noen på tysk, noen på fransk og et par på engelsk. Det å bruke forskjellige språk gir ulik stemning og variasjon, og på plata var alle sangene enten på tysk eller engelsk.

Hør albumet i sin helhet her:
http://www.deezer.com/music/playlist/weill-variations-7598196

Hopalong Knut - Konsertuka fortz.

Det er jo en grunn til at forrige post het konsertuka...for lørdagen etterpå, stod det å lese på plakater rundt omkring, den 15. september, var det nemlig gratiskonsert i Arendal med Hopalong Knut feat. Gatas Parlament. Tenk å dra til Arendal pga. et skaband. Ska kan såvidt fordras, schø. Vel, fikk jo møtt noen venninner, det er 'fritt', og så besitter man jo et supert, mangeverdig busskort.

Konserten hadde dårlig lyd, og ble da ødelagt for min del (altfor mye bråkete gitar :P). Dessuten var sangene så like, det gikk bare et par låter før jeg ble lei. Hadde hørt en av sangene før, den om interiør, men det var littegranne artig å jumpe til de mer kjappe innslagene, da.

Poenget var at jeg, i søken etter tidsfordriv, fisket opp den lille, sorte og oransje broskyren fra jazzklubben og kikket i den. Plutselig gjenkjente jeg navnet Mathias Eick, som jeg hadde lest en gang før, i broskyren fra Toneheim folkehøyskole, og i to spredd-omkring-i-rommet-mitt-utgavene av jazznytt (som ble grundig lest etterpå). Han hadde skjegg, og så gjenkjente jeg Stian Carstensen på det samme bildet, under overskriften "Music for a Weill". Oi, the trekkspillmannen. En konserter gleder seg.

Den forrige posten

Orkesteret Sharp 9, Arendal jazzklubb - konsertuka!

Forrige onsdag kom jeg til storbandøvelsen en halvtime for sent, og så til min store glede at det bare var utbyrdes instrumenter der (dvs. ingen sangere). "Skal vi ha blåsøvelse idag?". Og så kommer selvsagt vokalistene likevel, til vanlig tid. SÅ fikk jeg plutselig vite at vi skulle på konsert på jazzklubben .. (HEHE) etter pausen.

Arendal jazzklubb, liLLe ToRungen, 5/11 - 2007

Sharp 9, het orkesteret, og var en gitartrio med gitarist Staffan William-Olsson Calendar i teten, pluss blås bestående av tenor-, bariton-, altsax, trumpet, flygelhorn og trombone. Han hadde visst opptrådt med trioen sin under åpningen av Arendal jazzklubb på Havnepuben i 2002. Og storbandet spanderte konserten, det var iallfall greit. Så måtte jeg ta trombonen med inn i jazzklubben, siden jeg skulle ta bussen hjem rett etter første sett og ikke bodde i Arendal. Den stod bak meg og holdt sikkert på å velte ved flere anledninger, og jeg lurer på om noen av musikerne så at jeg var trombonist, hehe.

De låt bra. Noen av sangene var kjempetøffe, og kontrabass er ennå elsk, sånn som det svinger. Settet åpnet med She's leaving home med køntribass, gitar og trommer. Jazzgitar er så nydelig...men det er så vanskelig! Skjønt det ser lett ut.

Det jeg husker best, var i en av de siste sangene. Det var i et kor, en gyngende basslinje og så tok gitaristen tilå legge reggaegitar, sånn på det andre og fjerde slaget. Så fulgte trommisen etter med sånne reggae-kantslag, a la the Specials, vøtt. Morsomt.

En interessant ting var av de seks blåserne, bariton, tenor og alt-sax, trombone og to trompeter, var det bare den kvinnelige trompetisten som ikke gjorde solo. Det er nok ganske vanlig, det, for kvinner er gjerne litt mer reserverte i sånne sammenhenger, eller så føler de ikke noe behov for å vræle. Enn da drog jeg hjem etter det første settet, så utsagnet ble ikke så veldig gyldig. Samtidig må jeg si at jeg syntest at trombonesoloen var langt bedre enn trompet/flugelhornsoloene. Det er lengre mellom gode basunister enn trompetister. Det er en del, nei, flerfoldige trompetister som absolutt skal spille mengder med skrytesekstendeler. Et av de tøffeste partiene var da blåsen spilte helt alene. Med baritonsaks i bunnen gav det ordentlig trøkk...nei, hva skal man med kompe? Det holder med kålrabi.

Til slutt fikk jeg med meg den søte lille sorte og oransje broskyren over høstens konserter, da...

*planlegge*

Etterpå klarte jeg selvfølgelig å glemme lommeboka, med det supre, mangeverdige Aust-Agder (Grimstad-Arendal busskortet, i bussen. Det tok altfor langt tid fra jeg ikke kunne begripe hvor den befant seg til jeg drog ut for å ta igjen bussen før den stakk. Suuurt. Men den kom tilbake..)