Når man er likegyldig til jula

Her er tre forskjellige holdninger til jula. Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene, jo, vent, la oss bare ha det hyggelig og fredelig en liten stund mens vi spiser risgrøt som svulmer i magen.
Oppkast.

- Hvilken kjenner du deg igjen i?
                                                                  * ' *

Det er fortsatt for tidlig til jul

Om litt under to måneder er det jul igjen! Jeg gleder meg skikkelig, for det er så mange koselige ting man kan gjøre i jula....å sitte lunt inne, foran nynørt peis, og gumle marsipan, endelig være samlet med familien og pynte juletreet, og se hva folk har valgt å gi meg i år. Tenk at for én gangs skyld har mennesker overalt i verden brukt litt av sin tid på å tenke på andre. Likevel synes jeg at det er det å gi gaver som er best, noe av det beste som finnes, særlig om man får se gleden når mottaker åpner gaven. Og se på Flåklypa grand prix....Men alt kunne vært mye bedre, hadde ikke butikkene begynt å selge marsipan allerede i oktober! Det ødelegger jo julestemninga fullstendig, når man kan kjøpe julemarsipan før det er jul. De gjør det jo fordi at det selger, spåklart. Så, en oppfordring til dere: ikke se på marsipanen engang!!! Stå med meg i mot kapitalkreftene!

Sprekkblomster

Dette innlegget kladdet jeg egentlig for to og et halvt år siden, men kjedemailhistoriene var så gledende at de fortjente å komme til syne. Igjen. Utenfor noens innboks.

Vanligvis avskyr jeg kjedemail, akkurat som alle andre mennesker med et normalt følelsesliv. Det gir meg en uggen følelse i magen, som telefonselgere, sludd, snerk på kakaoen, og Viktige Mennesker på Dagsrevyen som sier ting som "det er viktig å ha fokus rundt dette" eller "vi prøver å skape bevissthet på saken".

Men som med alt annet finnes det unntak, og noen kjedemailer kan være underholdende, eller tilogmed oppløftende (eller det amerikanere liker å kalle "inspirational").

Moren min sendte meg denne i dag, det er visst en kinesisk vandrehistorie:

"An elderly Chinese woman had two large pots, each hung on the ends of a pole, which she carried across her neck.

One of the pots had a crack in it while the other pot was perfect and always delivered a full portion of water, at the end of the long walk from the
stream to the house, the cracked pot arrived only half full.
For a full two years this went on daily, with the woman bringing home only one and a half pots of water. Of course, the perfect pot was proud of its
accomplishments. But the poor cracked pot was ashamed of its own imperfection, and miserable that it could only do half of what it had been made to do.
After 2 years of what it perceived to be bitter failure, it spoke to the woman one day by the stream. "I am ashamed of myself, because this crack in
my side causes water to leak out all the way back to your house."
The old woman smiled, "Did you notice that there are flowers on your side of the path, but not on the other pot's side? That's because I have always
known about your flaw, so I planted flower seeds on your side of the path, and every day while we walk back, you water them. For two years I have been able to pick these beautiful flowers to decorate the table. Without you being just the way you are, there would not be this beauty to grace the house."
Each of us has our own unique flaw. But it's the cracks and flaws we each have that make our lives together so very interesting and rewarding. You've
just got to take each person for what they are and look for the good in them.

SO, to all of my crackpot friends, have a great day and remember to smell the flowers on your side of the path!"

Ettersom jeg er syk og sløv trodde jeg først at det sto "ONE OF THE POTS HAD CRACK IN IT", og fikk meg en surklende latter.

Den neste fikk jeg for en god stund siden, og den var opprinnelig på spansk. Du kan bytte ut 'lykken' med livet noen steder, for å se det på en litt annen måte. Jeg har oversatt den selv, det er derfor den muligens ikke virker så velskrevet som den egentlig var:
"Vi overbeviser oss selv om at livet blir bedre når:....vi er ferdige med utdannelsen, etter at vi har funnet en jobb, etter vi har giftet oss, etter vi har fått barn, og så etter at vi har fått enda et.

Siden blir vi frustrerte fordi barna ikke er store nok, og vi tenker at vi sikkert vil være lykkeligere når de vokser opp og slutter å være barn, og så blir vi igjen fortvilte når de kommer i puberteten og blir vanskelige å ha med å gjøre.

Vi tenker:
"Vi vil bli lykkeligere når de er ute av denne vanskelige fasen". Siden bestemmer vi oss for at livet blir fullkomment når det går bedre med ektefellen, når vi får skaffet oss en fetere bil, når vi kan dra på ferie, når vi får høyere lønn, eller når vi kan gå av med pensjon.

Sannheten er at DET FINS IKKE NOE BEDRE TIDSPUNKT Å VÆRE LYKKELIG PÅ, ENN AKKURAT NÅ.

Hvis ikke det er nå, når skulle det være? Livet er alltid fullt av hindre og problemer. Det er bedre å godta det og bestemme seg for å være lykkelig "i nuet" på alle måter. Det fins ikke noe tidspunkt for eller vei til lykken, lykken er veien og den er NÅ.

Verdsett hvert øyeblikk av livet, fremfor alt fordi du delte det med noen som var spesiell; så spesiell at du tar var på det i ditt hjerte og ikke glemmer at TIDEN IKKE VENTER PÅ NOEN.

Vent heller ikke til du er ferdig på universitetet, til du forelsker deg, til du finner arbeid, til du gifter deg, til du får barn, til de flytter hjemmefra, til du skiller deg, til du går ned de 10 kiloene, til fredag kveld eller søndag morgen, til våren, til sommeren, høsten eller vinteren, eller til du dør, før du endelig bestemmer deg for at det ikke fins noe bedre tidspunkt enn akkurat NÅ til å være lykkelig.

Lykken er en reise, og ikke et mål. Arbeid som om du ikke trengte pengene, elsk som om du aldri har blitt såret, og dans som om ingen ser deg."

..om å ta vare på den tiden du har, fordi det er det eneste du har.....Det er så lett å glemme akkurat det...

Du må ikke ha penger i baklomma!

Jeg hadde en plan om å gå på konsert i kveld. Først så gikk jeg i nesten en halvtime for å komme dit. Jeg hadde lagt hundrelappen i baklomma, for jeg forstår ikke hvorfor pengene skal forsvinne fra baklomma, der de sitter så tett.

Da jeg kom fram, lette jeg i to minutter i alle ti lommene på kroppen. Pengene var ikke der jeg la dem, men jeg fikk lov til å stå der i inngangen og høre på. Jeg ble lei meg, sliten hadde jeg gått i en halvtime for å komme dit! og gikk hjem, for å se om pengene var å finne på veien. Jeg var ikke rask nok, sånn at noen fikk anledning til å si: "oi, en hundrelapp! JAA NÅ HAR JEG RÅD TIL ØL", og tok den opp. Hvis den i det hele tatt forlot rommet mitt.

Uansett betyr det at det finnes en sjanse for å miste penger du har lagt i baklomma.

Ugrasmiddel

Det var ein gong i tida, at ein byrja å benytta kunstgjødsel for å auka utbyttet frå jordene. SÅ plutselig, ein dag, kom ugrassmidlet. Det var ein heilt ny oppfinnelse! Kva skulle bonden då med folk som lukte ugraset? For det fyrste var det for dyrt. Ugrasmiddelet var subsidiert av Staten og kosta mindre enn mjølk.

Han hadde jo ansatt lukarar i mange år før, då var det ikkje for dyrt. Dei fekk gratis mossjon attpåtil. Men då kosta også alt anna mykje mindre. Donaldblada hadde stege frå to til treogfemti kroner, og arbeidarane kravde soleids meir i lønn. Dessuten, dersom han ikkje tok i bruk dei samme midla som dei andre bøndane, ville ingen kjøpa dei dyrare potetane hans.

Så han gjekk sjølvtredve ut i det doggvåte morgongryet og sparka alle dei tårevåte lukarane. Dei tårevåte lukarane vart arbeidslause. Då dei gjekk til bonden to og ein halv veke seinare for å sjå om han hadde jobb til deim, beklagde han seg. For no eigde han potetar som satte seg sjølv og gav tomatar, i tillegg til ugrasmiddelet. Bonden tilverka meir mat enn nokon gong før.

Ved eit ulykkestreff blei det funne tre millioner dollarsetlar i ein madrass på fylkesjukehuset, og snart var ikkje dei forhenverande lukarane arbeidslause lenger. Dei fekk jobb med å designe dopapir. Det var god butikk, det, for folk samla på ulike dopapir. Ein av deim hadde ein pris for "Mest Innovative Tissue Design" i taket, to av dei kjøpte eitt boblebad, ein fekk seg to koner, og alle ått ein andel i eit hyttefelt i Setesdalen.

Siden vart det dårlege tidar lell, så folk måtte byrja tørka seg med papiret, og dei mista jobben. Nokre svært få forsøkte også å eta papiret.

Ubuntus black screen of nyfikne

Etter to dagar med nytt OS ville ho skifta skrivebordsbakgrunnen. Var så lei av den skinnhellige vektorføniksen i brunt og oransjetonar. Etter å ha valgt ein utslitt skinnmatte til bakgrunn, tok ho ein titt på dei andre valgmulighetene. Det var eit liste-felt for ulike skjermvisningar. Då ho klikka på det, synte det valga - "vanlig visning" - "opp ned". Opp ned? "På ubuntu går det an å sette skjermen opp ner! HAH!" ropte ho til studiekamaraten. Han sa "OK" og spilte Battlefield Vietnam.

Og ubuntu-skjermen sa:
- tIK, tAK (digitalur, ikkje TIMEGLAS) :: Vennlegst vent medan innstillingane vert lagra

Skjermbildet kom tilbake. Musa var opp-ned. Nei, heile skjermen var snudd opp-ned. Med ein skjerm som er oppned, kan ein tulla med folk. Det virkar berre med stasjonære pcer. Ein snur skjermen på hodet. Då vil biletet se riktig ut, men oppføra seg speilvendt når folk freistar sjekka facebook-profilen sin. Berre synd det ikkje finnst så mange stasjonære lenger.

Men no klarte ho ikkje gjera så mykje meir. Musa svarte ikkje, og heller ikkje tastaturet. Ho reboota, det gjekk oppfriskandes snøgt. Innloggingsvinduet syntes framleids opp-ned, men ho klarte greit å logga inn. Opp-ned-musa viste seg, men det blei også med det. Ikkje noko anna kom fram. Skjermen var svart og opp-ned. Oi.

Buksevatn

7. oktober 2008 Buksevatn
Denne historien har nå blitt forsøkt skrevet om til leselig nynorsk. Finn fire feil.

--------------------------------------------------------------------------------

Nett no svirrar eg rundt og rundt, og ein positiv ting med det er at buksa mi held på å bli tørr.

Tenk at ikkje før man når di siste tohundre meterne er det at ein innser at ein skal nå slutten. Heile tida før hadde ein berre ein anelse om at det ein gong ville ta slutt, og imens var det lite forandring å spora der nere. Nei, husene såg like store ut nesten heile tida.

Eg sat på fyrste klasse luksus-supercomfort på flyet mellom Trondheim og Oslo. Der flyg kring fem slike fly om dagen. Eg fekk det for meg at verda hata meg, og det hadde eg rett i. Det er vel det som er merkeleg, for verda hatar eigentlig ingen. Ossen er det mulig at verda, beståande av antimaterie og materie, føler noko som helst? Eg trur at det kun er sjølve Gaia som har kjensler.

Med ett er det noko kvitt og rosaspraglete i høgre augokant som stel oppmerksemda mi, og eg ser eit fly, eit japansk pokemonfly, for eg sit ved flyvindaugoet. Den eine vengjen på pokemonflyet råker såvidt borti vengjen på flyet eg sit i, eg kunna svergja på at eg kjende eit lite støyt? Det var ein svert usannsynleg hendelse, at ein fyldig jumbojet besudla med stygge, japanske tegninger skulle ha klart å innta norsk luftrom. Vidare, kva gjorde det der? Var det eit russisk pokemonfly som tøyde grensene?

Hvordan åpne vinduer

"Jeg skal til sykehuset idag." sa jeg
"Å, så fint!" sa hun oppriktig oppstemt.
"Ja, men dette blir siste gang. Jeg har funnet ut hvordan man åpner vinduet."
Det var akkurat det hun trengte å høre for å bekymre seg, det vil si, kjeftehyle på meg og bestille time til meg hos en psykolog. Psyko log. Psykologen hadde lekeklosser på rommet sitt. Han ville at jeg skulle fortelle litt om meg selv. Jeg tok...En...to....tre-fire teskjeer med sukker i teen. Jeg sa at jeg gikk til behandling på sykehuset og ikke hadde lyst til å fortelle noe om meg selv. Så prøvde han å vise omtanke for tilstanden min, syntes synd på diabetesen og antydet at jeg ikke behandlet den godt nok.
"Hvis du ikke er interessert i å snakke, synes jeg du skulle du gå hjem."
"Jo." Virket han lettet?
"Jeg trenger en røyk. Du kan gå nå."

Da jeg kom til sykehuset igjen, fant jeg ikke senga mi. Det var noen annens seng. Heldigvis var det vinduer der, ja, det skal de ha! Jeg klippet av sikringen med tangen jeg hadde skjult i gipsen og krabbet ut av vinduet. Men siden det var en stige der gjorde det mye mindre vondt å rømme.