Tekster som er en eneste stor setning

Så er jeg inspirert og har skrevet en hel del tekstskvetter - men de har dårlig språk, de kunne hatt bedre og mer nøyaktige ord om jeg hadde satt meg ned med en ordbok, de kunne hatt bedre setningsstruktur - bl.a. kunne de hatt flere setninger, men punktum bryter hele flyten, kanskje en innledning hadde gjort seg her - for det er  ikke alle tekster som skal ha innledning; en hel del skjønnlitteratur mangler det, noen begynner in medias res, men til sist kommer spørsmålet: er det bra nok? Å poste et innlegg slik som det tyter ut, Tore Renberg-style, det kunne blitt en egen etikett, en egen sjanger - ett minutts tanker i råform. Den finnes garantert allerede. Flyt fra hjernen er det samme som muntlig språk. Flyt fra hjernen har en hang til å henge i ufullstendige setninger, og ikke snakk om alle skrivefeilene fra å skrive på et tastatur lagd for langsomhet. Med redigering forsvinner den direkte nerven av impulser fra hjernebarken til fingrene - den som strømmer gjennom fingrene - tastaturet - skjermen og ender her på googles server.

Ny drakt, eller ny blogg?

Du ser det du ser. Bloggen med et navn som jeg igjen mistrives med, er ikledd ny drakt, eller ny utforming. Template heter det på engelsk, og jeg er fornøyd med at det ikke ble oversatt til templat. Templat høres ut som et hellig rite som finner sted i et tempel: Ofring av noe halvdødt, blodig, noe.

Uansett: jeg var lei av den gamle drakten: hjemmesnekret og hullete var den. Jeg tror det er godt for helsa med foransdring, selv om det er skummelt, men ikke om forandringen gir plager: at den nye drakten lagger. Den henger i nettleseren min. Sånn kan det ikke være, jeg gidder ikke lese min egen blogg når den henger, koffer skulle noen andre gjøre det, da?

Man bør av markedshensyn ikke drive og skifte navn på en blogg. Andre har stort sett bare gitt opp den gamle og starte ny. Det virker som om terkselen for opprettelse av noe nytt, begynne fra bånn, er lav, og terskelen for å frelse noe halvdødt, halvblogga noe er høy. Hvor mange av verdens blogger er forlatt?

Om denne bloggen

Hvorfor begynte jeg å skrive? Kanskje lurer du på hva som får folk til å skrive?

For to år siden følte jeg aldri noe behov for å skrive, dessverre hadde det allerede begynt. Jeg var nyfrelst i kampen mot anglisimer (overdreven bruk av engelske lånord), og anglisismer, avløserord og kommentarer til lærerens måte å snakke på fylte ukeplanene mines hvite ledige steder. Dette var på ungdomsskolen. En periode da man vet akkurat hva som er i veien med verden, og akkurat da er det så ille, det man vet! SÅ mange ideeer at jeg ikke kunne kaste ukeplanene, jeg sparte på dem for å samle alle ideene en gang. De ligger i en pose et sted. Bortgjemt.

Så kom jeg over en profil på musikknettstedet last.fm, som kalte seg bigsexyshaq (av alle mulige navn), og ble overveldet av hans evne til å provosere folk, med vilje, ved å ta et radikalt standounkt og stå på sitt. Siden lastet jeg ned boka hans, Talm Psalms, og så inpirert har jeg ikke vært på lenge. (ble inspirert til å skrive en tekst der jeg tok i bruk en del av de samme virkemidlene han bruker; les den her: http://bitaleppenesaman.blogspot.com/ (Buksevatn)

Det som gjorde at jeg fikk meg blogg, var siden iwasdoingallright.com - en blogg om en jazztrompestists tilbakevending til instrumentet etter mange års pause. Han snakket om at dagens jazz-opplæring er for teori-opptatt, og at man burde lære mer på gehør. Da jeg improviserte for første gang en sommer, tenkte jeg at jeg skulle spille som om jeg sang...de fleste av oss klarer å synge noe tilfeldig over en sang, ikke sant? Tekstene hans traff meg, så da tenkte jeg at jeg også hadde noe å komme med....dessuten fikk jeg en påtrengende trang (sladretrang?) til å kommentere alt mulig,. og så har det bare ballet på seg...

I det siste har jeg også begynt å se historier i det daglige liv, som jeg vanligvis har sett så ned på (TABBE!). Det er snakk om det lille en ikke vet, det som forfatteren skjuler, gjemmer til sist eller aldri røper, det er det som skaper spenningen.
"Borte i gangen står jenta hun så tidligere idag nedbøyd, du kjenner henne igjen på det fargerike skjerfet og brillene. Hun reiser seg opp og står helt stille, som om noe alvorlig har skjedd. Du ser i samme retning som hun gjør. Et utrop - plutselig løper hun alt hun kan." Ikke sant - hvorfor?

• bigsexyshaq på last.fm
• Talm Psalms (av Tom Samuels, hans ekte navn)
  
• Jazztrompetistsiden

Blodige munnstykker

Jeg har byttet navn, og det var for en stund siden. Navnebytte for blogger er sikkert ikke så lurt om man har holdt på en stund, men siden jeg har beholdt fargeopplegget og stil, gjør det sikkert ikke så mye.

Bloggen min har skiftet navn fra Blodige munnstykker til Parantessyndromet (med hakeparantes rundt), siden jeg er glad i paranteser, noe som muligens tyder på manglende evne til å binde sammen setninger. Blodige munnstykker spilte på at man presser instrumentet (et messingblåseinstrument, typisk en trompet) så hardt mot munnen at leppene blør. Siden det er flere munnstykker innebærer det at det er blitt gjort flere ganger. Navnet fremkalte ganske mange reaksjoner hos folk som så over skulderen på meg, jo, det er litt ekkelt et navn. Vet ikke om folk vet hva et munnstykke er.

Litt av inspirasjonen til navnet fikk jeg da jeg leste to artikler om ulykker der blåseinstrumenter var innblandet, akkurat det man pleier å vitse om: En som ble myrdet av en tromboneslide og en trompetist som blåste så hardt at hodet sprakk.. Det er utrolig.

De sære hendelsene (jeg lurer fortsatt på om de er sanne, uansett er det gøy å lese) finnes her: Jazztrompetistside