Grandma Lo-Fi

(frivillig på Kortfilmfestivalen) 

Ok, så jeg hadde fått meg friwilly-t-skjorte, adgangspass og slitesterk lerretsveske, og så hadde jeg valgt meg ut en film å se: Grandma Lo-fi het den, en islandsk film. Jeg trodde kanskje den skulle handle om en gammel dames primitive, men produktive musikkskapelse og hennes møte med indie-ungdommer på Island som ble inspirert, altså, et møte mellom gammel og ung, men istedet la den vekt på hennes oppdagelse av teknologien og skildret hennes hverdagsliv. Det kan hende de unge musikernes forhold til var tema i slutten av filmen, men det fikk jeg aldri vite. Filmen klarte ikke å overleve til slutten.

Den handlet om en dame(Sigrudur Nielsdottir) som hadde begynt å lage musikk i voksen alder, altså, 70 år. Tanken bak dette var at det er aldri for sent, og at det handler bare om å lage noe med sine egne evner; begge inspirende tanker, synes jeg. Problemet mitt med denne filmen var at folk hadde sånn "medlidenhets"-latter når hun foretok seg noe underlig eller forbløffet seg over at det gikk an å ta opp lyd, eller sinnrikt forklarte hvordan kassettopptakeren fungerte. Du vet jo åssen det er når andre ler av noe du ikke finner det spor morsomt. Latteren følte så tilgjort, jeg syntes den ikke møtte henne som en likemann, men som en stakkars skikkelse.  De lo ikke fordi de syntes det var morsomt, men fordi man måtte liksom bare like denne koselige, bestemorskikkelsen. Sånn "å, så søt!", eller "så koselig!", eller "haha rar hun er". Eller kanskje jeg tar feil, kanskje syntes de det var koseli på en måte som sinnet mitt er ute av stand til å fatte, og det er helt greit. Sier litt om filmen, når jeg brydde meg mer om at andre lo enn å følge med på filmen. Eller kanskje jeg burde ha spist frokost. Jeg følte jeg ble fordummet av å sitte der, og etter mye nøing forlot jeg kinosalen -
- FRIHETEN DER UTE VAR OVERVELDENDE.

På vei ned gågata så jeg regissøren av filmen jeg nettopp hadde forlatt. Jeg så på ham. Han så på meg. Jeg på ham en gang til. Hm. Han vet jo godt hvor lenge filmen hans varer, og jeg satt synlig på andre rad, med litt rare klær. Men tror ikke han bryr seg, egentlig. "Ånei, hvilken synd, et menneske walked out on my film ånaaaai!" Vi har vel litt for lett for å tro at andre bryr seg.

Kanskje man blir flink til det etterhvert - dette var andre gangen jeg forlot kinosalen før filmen var ferdig denne våren.

BTW: ligger noen sprø bilder/kollasjer på nettstedet til filmen, f.eks. dette:

vinterbading/vannballett

Imaginarium kom likevel!

En munter overraskelse: Filmen The Imaginarium of Doctor Parnassus skal vises der jeg bor likevel. Jeg holder for dagen til på en liten palass kalt BØ med ca. 5000 innbyggere (i virkeligheten enda færre på selve "tett"stedet, under 3000), så det er bare de største og statsstøttede filmer som kan sjåast på den lille kinoen her. Jeg ville gjerne se den filmen, bl.a. fordi det av den avdøde Heath Ledger var med (var flink i Batman), men den kom aldri til Bø, den. Da lette jeg meg fram til en ekte piratkopi på internett med elendig bilde, lyd, og selvfølgelig ikke noe tekst. Altså gikk man glipp av store deler av manuset. Da Megavideo fortalte at jeg hadde overskredet tittegrensen for dagen, gav jeg opp. Så veldig greit at den tilslutt kom på kino her også! Med filmer virker det slik at filmrullene finnes i et visst antall, så hvis det er laget få filmruller for en film, vises den først på de store kinoene, før den avsluttes der og havner på de mindre kinoene i utkant-Norge. Mindre kino = kino der gjennomsnittelig dekningsgrad i salen er 0,8 %.

Hjernevaska fans (syt)

Nodame Cantabile er en japansk anime som handler om en jente som spiller klassisk piano og har kommet inn på høyskole. Den er fornøyerlig, og får ungdom til å like klassisk musikk! Her skal det handle om fans:
En kommentar jeg fant på en video av den siste episoden i sesongen:
"does she mean nodame cantabile the series is coming to and end? or just this story arc in paris is coming to an end? ooo i hope nodame never ends!"

Hvis det er noe en liker å se på/lese, ville en ønske at utgiver/produsent aldri sluttet? Det finnes også de som skulle ønske at LOST aldri tok slutt (NESTEN oppfylt det ønsket)..hva er det med dette ønsket...det er bra, det må ikke ta slutt, det er fansens krav. Fansen har den økonomiske kapasiteten. Så ender det sørgelig og nitrist med at serien blir dårlig og utvannet, i stedet for at den avsluttes med en endelig, (forhåpentligvis) forklarende og tankevekkende episode.

Alle filmene i januar - National treasure

Jeg er ikke av den typen som besøker kinoen ofte, fremst pga. pengemangel. Men så var det noen som ba med med på kino...

Etter å ha kommet for sent til å hente billettene til Arn (kinobilletter må visst hentes en halvtime før, men åssen skulle utvekslingsstudentvennen min forstå det...), og allerede mistet Kautokeino-opprøret for fullsatt sal, ble det filmen National Treasure. Den hadde jeg ingen forventninger om,
men den skulle vise seg å være forutsigarbar som fy.

Det var så mye merkelig i den filmen:

• Presidentenes bok var en bok med hemmelige dokumenter og viktige papirer samlet opp igjennom årene. Den skulle overleveres fra president til president, men hva med de tilfeller hvor presidenten ble skutt?
  

• Tidlig i filmen hadde de slemme fått tak i mobilen til heltens far og tuklet med den sånn at de ville kunne avlytte dem som snakket. Så kom da de scenene hvor de skulle få bruk for akkurat det, og just da helten ringte far sin, forutså jeg hva som kom til å skje. Begge ganger virket det unaturlig for helten å ringe faren sin sånn helt uten videre, det skedde vel ikke utenom. Som da han stod i trappen inne i Buckingham Palace, det var så overlagt.  Også i slutten av filmen, etter at de hadde fått tak i den siste delen av treplaten med indianerbokstavene. Da hadde han tatt bilde av platen med mobilen, og sendt det til sin far, for så å vise det til moren, skriftstyderen....

• Da han trakk ut kodeskuffene i skrivebordet i Buckingham palace, for året 1819 (et år som dronning Victoria døde eller ble født), drog han ut skuff nr. 1 og nr. 8 etterpå da han skulle stille inn år 1879, selv om om de allerede stod ute. 
  

Heller kjedelig film, altså. Ellers er det så mange filmer jeg har lyst til å se nå...Kikis budservice er jo anime, en japansk langfilm, og jeg har alltid hatt lyst til å se en japansk film. Jeg så et intervju med Gorillaz-tegneren Jamie Hewlett for noen år siden, der han snakket så varmt om det flyvende slottet (eller noe sånt) av den samme regissør, Miyazaki Hayaos.

Nakenbad

På fjernsynet i forrige måned var det en reklame for en film. Det var en fontene, og plutselig ble jeg virkelig forbløffet, for da steg det en naken kvinne ut av fontenen. Hver gang. Det var visst bare hu derre som spilte Elizabeth i Karripiratene i hudfarget badedrakt. Den reklamen skulle vekke oppmerksomhet for "Om forlatelse", en sånn koselig, fint kledd-folk, britisk 1800-tallsfilm.

ARRRRN

Arn, selv om den hadde de stilfulle og økologiske klærene, syntes jeg ikke noe om i førstninga. Mistet lysten for middelalderfilmer etter å ha sett en som var kjedelig og full av fråde. Men det var før jeg hørte alle de forskjellige språkene i Arn-traileren, eller, de to.. (svensk, engelsk, OOG arrabisk kanskje..! Synes det er så flott når tyskere i Tyskland taler tysk, og ikke engelsk) og ikke minst, møtet med arabere, som jeg av en eller anne grunn er veldig interesert i (klærne, kamelene, språket eller noe, (dataspillet civilization, hehe)).  særlig etter å ha sett filmen Lawrence av Arabia.

Haha, jeg tok nettopp en kikk på trailern på Youtube, og så kom Arn inn i et rom og meddelte dem at "Saladin is here". Øyeblikkelig gjenkjennelse, jeg har spilt for mye Civilization. Nå må jeg se filmen for å se om han ligner. Men det skimtes likevel litt mye blod der, og musikken hørtes treig ut. Vi for se hvor amerikanisert den er..:P...(Saladin leder for araberne i Civilisation, hvor det er om å gjøre å bygge en sivilisasjon. )

Julefilmene - Det gyldne kompasset og At world's end

Det gyldne kompasset

Jeg bladde rundt i Agderposten, og på en av sidene, rett førtegneseriene, så jeg en annonse for det gyldne kompasset. For rundt ett eller to år siden hadde jeg lett omkring på nettet og lest om at de var i gang med å besette skuespillere til filmatisering av Philip Pullmans første bok, men at den sannsynligvis ikke ville bli ferdig førom lenge (2oo8?). Den skulle jeg se, for jeg liker alle de tre bøkene i serien veldig godt..

Filmen ble innledet med barn som løp omkring og påstanden om at kun en var det som kunnne lese alethiometeret, Lyra. Jeg ble lite rørt av filmen. Det beste med den, var klærne, landskapet, teknologien, husene og omgivelsene.

Alt ble så tilgjort, synes jeg, hvorfor skulle Lyra plutselig bli så hekta på Støv? Og så gikk det så mye tid hver gang vi ble sendt inn i en dukkert av lys, støv, to ganger når Lyra leste alethiometeret.

Pirates of the Caribbean: At world's end

Jaja. Den andre filmen jeg så, i romjula, da, var Karripiratene 3, Ved verdens ende. Den første piratfilmen ble sett med stor begeistring, som skyldtes den gode historien, gode kostymer (fine klader!), kule replikker.

Den andre hadde litt for mye tull, men var såkalt "grei nok".

Treer'n kom aldri i gang. Filmen begynte med at de var et eller annet sted,som viste seg senere å være Singapore, hvor det var ubehagelig mørkt, og hvor det snart oppstod en langvarig slåsskamp mellom piratene og singaleserne. Med piratene var han som hadde tatt Jack Sparrows skip og gjort mytteri mot Bill Bootstrap, selv om han ble drept i den første filmen. Nå husker jeg forresten at voodoo-dama gjenkalte ham (men det gikk ikke an å gjenopplive Jack Sparrow, for han var havnet i helvetet. Som om ikke han andre kapteinen hadde vært forbannet.)

Det tok lang tid før Jack Sparrow prydet skjermen, og da i en helt hvit verden,som liksom skulle etterligne helvete. Jo, så var svært mange av ham der. Hele helvetes-scenen var bare kjedelig, det eneste jeg syntes var morsomt,var de små krabbene som med ett materialiserte seg på bakken.

Kampene i sjøen varte altfor lenge, og ble i lag med musikken, slitsom, i tillegg til at filmen varte litt for lenge. Innviklingene var altfor innviklet, og intet hang på greip. Plutselig var Orlando Bloom på den ene siden, så forhandlet han med de andre og plutselig gikk det an å seile ut av dødsriket. Så fant noen på at voodoo-dama var en gudinne (men det hadde blitt nevnt tidligere i filmen at Davy Jones hadde ei dama, det skal de ha) Det virket som om manusforfatterne fant på reglene underveis og forandret dem som det passet dem.

Men jeg skulle få meg med hele filmen! Er glad jeg ikke så den på kino....