Stjerner og ekskrementer - om anførselstegn, og om voksenbøker

En forfatter, og han het Jens Bjørneboe, skrev:

VERDEN ER FULL av stjerner og ekskrementer, og på sin måte er det lett nok å si: "begynne med begynnelsen". Men fins det noen "begynnelse"?
Begynnelse?
- Det har en underlig virkning på ord å bli satt i anførselstegn: Begynnelse er en helt annen ting enn "begynnelse". Man kleber noe uutsigelig tvetydig, dobbeltbunnet og pukkelrygget ved et ord, når man setter det i anførselstegn. Man kan gjøre det med fullstendig intetanende, helt uskyldige ord, - man kunne for eksempel sette konjunksjoner og preposisjoner i anførselstegn, for bare å ta de mest intetsigende og harmløse av våre brødre ordene. La oss si at jeg setter ordene: og, på, eller mot i anførselstegn. Altså: byfogden "og" hans hustru. Eller: Jeg la boken "på" bordet. Man kan få noe til å løsne i verden på den måten. Man kan også si: Han gikk "mot" rådhuset. Er man nihilistisk nok, kunne man også ta det uskyldigste av alle ord, infinitivsmerket, og misbruke og skjende det på denne måte: Det begynte "å" regne. Kan man se på verden med mindre begeistring?

[...]

Det var det Bjørneboe hadde å si om begynnelsen, og om anførselstegnenes virkning. Så bra skrevet. Slik tar selve historien til, etter forordet, i den første boka i triologien Bestialitetens historie. Det var også det første avsnittet som grep tak i meg, som innbød til videre lesing, men resten fulgte ikke den dagen. Mulig jeg leser boka en annen gang? Det finnes så mange bøker, gis ut så mye, at jeg ikke begriper at jeg skal bruke tid på å lese en bok som jeg ikke helt ser poenget med. Selv om boka anbefales varmt av mange, selv om den skal være bra. Jeg tror at det mange ganger er en modningssak: man kan få et annet utbytte av en bok når man leser den igjen senere. Jeg har tvunget i meg et par voksenbøker iløpet av min brillekarriere, for å få noen referansepunkter, som Prosessen av Franz Kafka, Fahrenheit 451 og 1984, men de var ikke kjedelige. Bare ikke like spennende som de nyeste ungdomsromanen der ungene enten redder verden eller overlever den uten kjøleskap og dagligvarehandel. 1984 har jeg jo lest omigjen siden. Og så er det samtidsblekkene fra Jo Nesbø og Lars Saabye Christensen, to forfattere som har skrevet masser av belønnede bøker. Journalister har skrevet masser av belønnende anmeldelser også, jeg har sett navnene på trykk ofte, men aldri har jeg rørt noe noen av dem. De er tykke. Jeg aner ikke hva det handler om - går jeg glipp av noe? Hva gjør vel det? Donald-blader, det er det brødrene mine leser. Jaja, det er først i år jeg har begynt å snuse på voksenbøker - som jeg har oversett fordi jeg trodde de viste kjedelige fortellinger fra den moderne hverdagen.

Frihetens øyeblikk virker som en voksenbok. Jeg tror ikke et barn hadde forstått eller sett vitsen med å lese den. Den er alvorlig, og den forteller om alvorlige hendelser. Men hva mener den fortellende stemmen med "begynnelsen"? Han stiller spørsmål ved den linære tankegang; at alt begynner og tar slutt, når begynnelse bare er et tidspunkt man setter. Hvis alle virkninger har sin årsak, kan denne årsaken også være en annen årsaks virkning. Hvorfor noe begynner når noe begynner var en avgjørelse tatt av den som tok det første ordet i sin munn.