Bergen Challenge #1: Ingen hjelpemidler

I anledning at jeg bor i Bergen, og så jeg slipper å kjøpe regnjakke, har jeg satt meg et mål for denne høsten: Jeg skal klare meg ut året uten paraply, regntøy og støvler. 

Hvordan det skal gå?

Jo, det vil jo være dager da jeg ikke gidder å gå ut, og soppsankingsplanene kommer til å bli utrolig hemmet, men jeg tror ærlig talt det ikke gjør en såå stor forskjell i hverdagen min. På den andre siden; det kan ha en god virkning som i at jeg blir barskere - PYTT PYTT, hva er vel litt REGN?

Det meste av regnet har hittil kommet som yr. Det teller ikke som regn, siden man ikke blir våt, bare fuktig. Noen ganger regner det, men da er jeg som regel inne, ikke sant. Ellers kan man ve kombinasjonen kollektivtransport og 'smart movement', dvs. bevege seg under hustak, unngå mye væte.

Hvorfor har jeg valgt å kalle det Bergen Challenge? Det er jo en ganske stor utfordring, knyttet til denne byen. Det er et engelsk uttrykk, og jeg, med mine gamle språkstridsmuskler, skulle gjerne brukt et norsk begrep, men så ligger "Bergen challenge" så godt i munnen fra før. Det er kanskje litt dumt, da, at det også er navnet på studentlekene - det årlige idrettsstevnet - for studenter fra hele landet som begynner neste onsdag.

Når først alt håp om sol er borte....la det beregnes!

EN siste ting: denne siden blir viktig!

Høstjevndøgn

Høstjevndøgn - "Equinox" lat. "like netter"

 Så har bloggen hatt en ekstra lang sommerferie denne gangen - måneder med tørke. Forhåpentlig vil jeg skrive jevnere utover høsten.

Jeg har flyttet på meg, igjen, og er nå under stadig skiftende skydekke i landets egentlige hovedstad.

Det er en ting som påvirker oss så mye. Det er lyset. Per idag har Bergen hatt tre klare dager med sol på rad! - og ingen skyer. Til tross for det er det ganske kaldt - vi er jo i slutten av september nå, og sola var på sitt sterkeste for tre måneder siden, i juni. Det tar tid for varmen å bre seg i systemet - temperaturene når sitt årsmaksimum først 1-2 måneder etter sola. Akkurat i denne perioden vi er i nå, i september, blir dagene kortere, raskt. Dagskrympingen var på sitt raskeste denne helga i forbindelse med høstjevndøgnet. To uker senere blir det mørkt klokken syv, istedefor ti.

På vestlandet får man sen, rød kveldssol.
På østkysten av Sørlandet får man tidlig morgensol.
Hva er å foretrekke? En tidlig dag, eller lavt, rødt lys som treffer øynene?

Grandma Lo-Fi

(frivillig på Kortfilmfestivalen) 

Ok, så jeg hadde fått meg friwilly-t-skjorte, adgangspass og slitesterk lerretsveske, og så hadde jeg valgt meg ut en film å se: Grandma Lo-fi het den, en islandsk film. Jeg trodde kanskje den skulle handle om en gammel dames primitive, men produktive musikkskapelse og hennes møte med indie-ungdommer på Island som ble inspirert, altså, et møte mellom gammel og ung, men istedet la den vekt på hennes oppdagelse av teknologien og skildret hennes hverdagsliv. Det kan hende de unge musikernes forhold til var tema i slutten av filmen, men det fikk jeg aldri vite. Filmen klarte ikke å overleve til slutten.

Den handlet om en dame(Sigrudur Nielsdottir) som hadde begynt å lage musikk i voksen alder, altså, 70 år. Tanken bak dette var at det er aldri for sent, og at det handler bare om å lage noe med sine egne evner; begge inspirende tanker, synes jeg. Problemet mitt med denne filmen var at folk hadde sånn "medlidenhets"-latter når hun foretok seg noe underlig eller forbløffet seg over at det gikk an å ta opp lyd, eller sinnrikt forklarte hvordan kassettopptakeren fungerte. Du vet jo åssen det er når andre ler av noe du ikke finner det spor morsomt. Latteren følte så tilgjort, jeg syntes den ikke møtte henne som en likemann, men som en stakkars skikkelse.  De lo ikke fordi de syntes det var morsomt, men fordi man måtte liksom bare like denne koselige, bestemorskikkelsen. Sånn "å, så søt!", eller "så koselig!", eller "haha rar hun er". Eller kanskje jeg tar feil, kanskje syntes de det var koseli på en måte som sinnet mitt er ute av stand til å fatte, og det er helt greit. Sier litt om filmen, når jeg brydde meg mer om at andre lo enn å følge med på filmen. Eller kanskje jeg burde ha spist frokost. Jeg følte jeg ble fordummet av å sitte der, og etter mye nøing forlot jeg kinosalen -
- FRIHETEN DER UTE VAR OVERVELDENDE.

På vei ned gågata så jeg regissøren av filmen jeg nettopp hadde forlatt. Jeg så på ham. Han så på meg. Jeg på ham en gang til. Hm. Han vet jo godt hvor lenge filmen hans varer, og jeg satt synlig på andre rad, med litt rare klær. Men tror ikke han bryr seg, egentlig. "Ånei, hvilken synd, et menneske walked out on my film ånaaaai!" Vi har vel litt for lett for å tro at andre bryr seg.

Kanskje man blir flink til det etterhvert - dette var andre gangen jeg forlot kinosalen før filmen var ferdig denne våren.

BTW: ligger noen sprø bilder/kollasjer på nettstedet til filmen, f.eks. dette:

vinterbading/vannballett

Kortfilmfestivalkake 2012

Åpningen. Nå er det den tiden av året da Grimstad igjen blir fullt av rare folk, stilige kledte folk med festivalpass rundt halsen. Hva ble utbyttet for min del? To stykker med veldig god kake, påkostet av byens lokale bakeri. Sånn så den ut:

Er det vanskelig å lage en sånn kake? Det er jo ganske mange ulike bestandeler, og det er klart at det er bedre å lage det på et bakeri, der man lager mange samtidig, istedetfor alt det arbeidet med å lage en liten røre gul krem (eggekrem), litt av datten og så oppvasken etterpå.....men MMMMMMMMH!

A motivational story about spring water

Dette innlegget er myntet på noen som snakker engelsk, derfor er det på engelsk. Det handler om å en som er lei av å studere til eksamen i grunnvannsfag på høgskolen..  :)

So you brat don't like this subject georesources and groundwater?

Let's say you go hitch hiking, as a lot of you normally do, but oops, this time, you lost your water bottle! Or it got knocked over and is totally useless. I know, stupid, but it happens. So you have no source of water at all. You see no rivers and you're starting to get thirsty! The road, you know, runs just on other side of the mountain. At sunset your head starts aching, but fret not! Because what you see in front of you are the beautiful sedimentary deposits left by the last big glacier covering Our Earth. And just below that hill, that's the spring horizon! Aha, what's that water dribbling out there!

Springs in the Naran Valley of Pakistan

A SPRING! THANKS ALLMIGHTY, I'm saved!

And know what? When you arrive home you tell everyone that, "Thanks to my georesources study I survived yet another hazardous trip!"