Sondre Lerche - Dear Laughing doubters (tekst&akkorder)

Jeg satt på bussen da jeg hørte en sang på radioen med en veldig fin melodi og rikt lydbilde. Den var tydelig inspirert av Beatles. Jeg løsnet beltet for å komme nærmere musikkilden, og følte meg modig som bevegde meg fritt rundt i bussen under reise - det er som å bryte en norm. Løsnet på beltet, sier du? Ja, jeg satt helt foran, i setet som er reservert den tredje alder. Det er setet som er det minst trygge setet uten belte, men med det tryggeste beltet - beltet med OverReim, og ikke bare over hoftene. Det over hoftene holder kroppen tilbake, men lar ryggen bøye slik at ryggstroppen revner ved sammenstøt.

Jeg satte øret inntil busshøytaleren som var plassert, av alle steder, nede ved gulvet. Det var så vidt jeg fikk med meg noe av teksten - "There's a song in my ear", "mumlmemumle LOUDER", og jeg rablet det ned i enda et utkast på mobilen. Heldigvis i disse dager er det sånn at har man teksten, finner man sangen: hva skulle vi gjort uten alle sangtekstnettstedene som bryter opphavsretten ved å poste tekst uten tillatelse? 

Jeg fant ut at låta het "Dear laughing doubters" (til alle som tvilende ler, lism,)  med Sondre Lerche, den bergenske låtskriveren som har hatt hus i New York den siste tiden. Selv om jeg ikke gjorde det denne gangen, kan man egentlig høre på sangen med én gang at det Sondre Lerche, både på grunn av stemmen og akkordene han velger. Han er ganske inspirert av brasiliansk musikk som har en del spesielle akkorder. Låta ble skrevet for filmen Dinner For Schmucks, der de egentlig ville bruke en Beatles-låt, men de trodde det ville bli vanskelig. Lerche fikk da en henvendelse av en komponist, og fikk noen bruddstykker å basere låta på. Det er en så fin låt, bare hør på den!

: : Sondre Lerche - Dear laughing doubters : :

For akkordene har jeg tatt utgangspunkt i denne fremføringa med bare vokal og gitar. Akkordene er bittelitt annerledes enn på studioinnspillingen. Se bunnen av innlegget for hjelp med akkorder på gitar: besifringa på "There's a song in my ear" som kan se vanskelig ut er bare en tolkning av det han spiller, som egentlig er helt greit å spille:

Tekster som er en eneste stor setning

Så er jeg inspirert og har skrevet en hel del tekstskvetter - men de har dårlig språk, de kunne hatt bedre og mer nøyaktige ord om jeg hadde satt meg ned med en ordbok, de kunne hatt bedre setningsstruktur - bl.a. kunne de hatt flere setninger, men punktum bryter hele flyten, kanskje en innledning hadde gjort seg her - for det er  ikke alle tekster som skal ha innledning; en hel del skjønnlitteratur mangler det, noen begynner in medias res, men til sist kommer spørsmålet: er det bra nok? Å poste et innlegg slik som det tyter ut, Tore Renberg-style, det kunne blitt en egen etikett, en egen sjanger - ett minutts tanker i råform. Den finnes garantert allerede. Flyt fra hjernen er det samme som muntlig språk. Flyt fra hjernen har en hang til å henge i ufullstendige setninger, og ikke snakk om alle skrivefeilene fra å skrive på et tastatur lagd for langsomhet. Med redigering forsvinner den direkte nerven av impulser fra hjernebarken til fingrene - den som strømmer gjennom fingrene - tastaturet - skjermen og ender her på googles server.

Tore Renberg - Sneglenes stemmer

Å skrive inn tekst fra en bok, det er en opplevelse forunt. Man ser plutselig teksten gjennom forfatterens øyne, man ser hvilke formuleringer som falt på plass til slutt, og hvordan tankerekkene fulgte hverandre. Ville jeg ført teksten en annen vei?

Dette utdraget er fra boka Mannen som elsket Yngve (2003), og vi befinner oss på skolen som Jarle og de andre figurene i boka går på. I første avsnitt beskriver Jarle den svært vitenskaplige historielæreren, Svensen, før vi ledes inn i en fortelling fortalt av biologilæreren på skolen: om sneglene som likevel hadde stemmer.

Jeg har tatt meg den friheten å dele opp teksten for å tilpasse den til bloggmediet. Det er viktig med pauser.

"Sneglenes stemmer" 

- Utdrag fra Mannen som elsket Yngve, side 208

Hvordan skulle det gå med Svensen om han en dag fikk se et spøkelse? Han ville tatt fram målebåndet. I hans liv, i hans kvantifiserbare verden, fantes det ikke rom for en fattig fantasi som ikke hadde rot i historiske prosesser. Visst elsket han spekulasjon, men det var spekulasjon av typen "spør dere meg så er apertheid over om, ja, la oss si tretti år." Han ville vært totalt avvisende til den teorien biologi-læreren begeistert gjenga, da klassens nerd, Ingar, spurte og grov om dyrs hørsel og dyrs stemmer. Er for eksempel larven stum? ville han vite. Dette trigga læreren til å fortelle en besnærende historie, som riktignok handla om snegler, men kunne illustrere spørsmålet likevel.

Det skal ha funnets en forsker som samla ekstreme mengder av snegler på samme sted. Mangfoldige tusen snegler, svarte og brune. Han gjerda dem inn sånn at de ikke hadde fluktmuligheter, dynga dem oppå hverandre og utsatte dem for ekstrem varme, ekstremt lys. Og som vi vet er sneglene mørkeglade dyr, kudeglade dyr. Målet med det groteske eksperimentet var å studere hvordan de reagerte når de ble utsatt for sin verste frykt, når de måtte oppleve en form for apokalypse, en form for sneglenes Holocaust, det verste tenkelige for arten; å samles til langpining i vanvittige hopetall under åpen, brennende sol. I tortursituasjonen kom forskeren fram til et forbausende resultat. Han sto der, ute på jordet foran gården, og så de sjanseløse sneglene.Panikken steg da de forsto at de var fortapte. De begynte å ete av hverandre, forsøkte å åle seg ut, men fikk det ikke til.Men så hendte det noe. Plutselig hørte forskeren en lyd. Et ørlite pip, som kunne minne om et skrik. Han kvapp til. Et barneskrik? Skriket var så realistisk, så nærmest menneskelig, at han først trodde det kom fra nabogården, at det var en unge som lå og skrek. Men så skjønte han hva han hade hørt, han forsto til sin egen forbauselse at lyden, det lave skriket, måtte komme fra den groteske haugen med snegler han hadde foran seg. Forskeren, som ikke hadde lett etter lyder fra snegler, men var ute etter å studere artens reaksjon på total ødeleggelse, kalkulerte og regna på det, og kom til at det han hadde hørt var de mange tusen sneglene, som på et visst tidspunkt hadde skreket samtidig under hete- og lystorturen, antagelig da de selv innså at de alle var fortapte, at de ville omkomme der, at de ville dø og tørke inn på sletta utenfor den spanske bondegården hvor han hadde samla dem en varm sommerdag. Og brått hadde forskeren innsett hvordan hele verden er full av kakkel,babel, prat og mumling. Selvsagt snakker de, selvsagt snakker alle, det er bare vi, menneskene, som har så ufattelig dårlig hørsel, det er vi, menneskemonsteret, som vakler omkring på to bein, som går og brøler hele tiden, som er utstyrt med ekstremt medioker hørselsevne. 

Mikhael Paskalev - I spy (tekst & akkorder)

Det her er vel nesten litt slemt.

Jeg har skiftet pels på bloggen; ikke postet på nesten ett år; herjet på youtube, så egentlig har bloggen vært død som Snøhvit. Alikevel ble det et innlegg i dag, for jeg har nettopp startet en ny blogg - motebloggen Tynne mennesker, og skriveevne smitter. Det hjelper også at dette er den typen innlegg jeg klarer til å fullføre.

Mikhael Paskalev er en singer-songwriter fra Ålesund som gikk på LIPA (Liverpool instituete of Performing Arts), også kjent som McCartney-skolen. Jonas Alaska gikk også der, og de spiller mye på hverandres låter. Paskalev vant nettopp urørt-finalen, og denne låta har vært spilt VELDIG mye på P3 det siste året.  Her får du teksten og akkordene til låta. Bm betyr norsk hm.

FOR EN FANTASTISK TEKST

:: laiv og akustisk fra lydverket ::

MIKHAEL PASKALEV - I SPY

Verse X2:

Bm D G

I spy with my little eye
Bm D G

to fall is connected to try
Bm D G

did I rararara-rai-rai
Bm D G

did I rara-dai-ai

Chorus X2:

Bm D

It’s a drag on a boat and we’re lost at sea

G Bm

I’m trying to find me some piece of mind, but
G Bm D Bm

we-e-e, we lose it all, eh-eh-eh

Historisk av Kaizers

Høstens første singel fra Kaizers Orchestra, "Drøm videre, Violeta" er blitt A-listet både på radiokanaler P1 og P3. Det er historisk, jasså. Og jeg som pleier å sette på  p1 for å slippe unna den repetive popmusikken og få litt kvalitet; Eggum og diverse nynorsk-kvotert folkemusikk . . .