Tore Renberg - Sneglenes stemmer

Å skrive inn tekst fra en bok, det er en opplevelse forunt. Man ser plutselig teksten gjennom forfatterens øyne, man ser hvilke formuleringer som falt på plass til slutt, og hvordan tankerekkene fulgte hverandre. Ville jeg ført teksten en annen vei?

Dette utdraget er fra boka Mannen som elsket Yngve (2003), og vi befinner oss på skolen som Jarle og de andre figurene i boka går på. I første avsnitt beskriver Jarle den svært vitenskaplige historielæreren, Svensen, før vi ledes inn i en fortelling fortalt av biologilæreren på skolen: om sneglene som likevel hadde stemmer.

Jeg har tatt meg den friheten å dele opp teksten for å tilpasse den til bloggmediet. Det er viktig med pauser.

"Sneglenes stemmer" 

- Utdrag fra Mannen som elsket Yngve, side 208

Hvordan skulle det gå med Svensen om han en dag fikk se et spøkelse? Han ville tatt fram målebåndet. I hans liv, i hans kvantifiserbare verden, fantes det ikke rom for en fattig fantasi som ikke hadde rot i historiske prosesser. Visst elsket han spekulasjon, men det var spekulasjon av typen "spør dere meg så er apertheid over om, ja, la oss si tretti år." Han ville vært totalt avvisende til den teorien biologi-læreren begeistert gjenga, da klassens nerd, Ingar, spurte og grov om dyrs hørsel og dyrs stemmer. Er for eksempel larven stum? ville han vite. Dette trigga læreren til å fortelle en besnærende historie, som riktignok handla om snegler, men kunne illustrere spørsmålet likevel.

Det skal ha funnets en forsker som samla ekstreme mengder av snegler på samme sted. Mangfoldige tusen snegler, svarte og brune. Han gjerda dem inn sånn at de ikke hadde fluktmuligheter, dynga dem oppå hverandre og utsatte dem for ekstrem varme, ekstremt lys. Og som vi vet er sneglene mørkeglade dyr, kudeglade dyr. Målet med det groteske eksperimentet var å studere hvordan de reagerte når de ble utsatt for sin verste frykt, når de måtte oppleve en form for apokalypse, en form for sneglenes Holocaust, det verste tenkelige for arten; å samles til langpining i vanvittige hopetall under åpen, brennende sol. I tortursituasjonen kom forskeren fram til et forbausende resultat. Han sto der, ute på jordet foran gården, og så de sjanseløse sneglene.Panikken steg da de forsto at de var fortapte. De begynte å ete av hverandre, forsøkte å åle seg ut, men fikk det ikke til.Men så hendte det noe. Plutselig hørte forskeren en lyd. Et ørlite pip, som kunne minne om et skrik. Han kvapp til. Et barneskrik? Skriket var så realistisk, så nærmest menneskelig, at han først trodde det kom fra nabogården, at det var en unge som lå og skrek. Men så skjønte han hva han hade hørt, han forsto til sin egen forbauselse at lyden, det lave skriket, måtte komme fra den groteske haugen med snegler han hadde foran seg. Forskeren, som ikke hadde lett etter lyder fra snegler, men var ute etter å studere artens reaksjon på total ødeleggelse, kalkulerte og regna på det, og kom til at det han hadde hørt var de mange tusen sneglene, som på et visst tidspunkt hadde skreket samtidig under hete- og lystorturen, antagelig da de selv innså at de alle var fortapte, at de ville omkomme der, at de ville dø og tørke inn på sletta utenfor den spanske bondegården hvor han hadde samla dem en varm sommerdag. Og brått hadde forskeren innsett hvordan hele verden er full av kakkel,babel, prat og mumling. Selvsagt snakker de, selvsagt snakker alle, det er bare vi, menneskene, som har så ufattelig dårlig hørsel, det er vi, menneskemonsteret, som vakler omkring på to bein, som går og brøler hele tiden, som er utstyrt med ekstremt medioker hørselsevne. 

Mikhael Paskalev - I spy (tekst & akkorder)

Det her er vel nesten litt slemt.

Jeg har skiftet pels på bloggen; ikke postet på nesten ett år; herjet på youtube, så egentlig har bloggen vært død som Snøhvit. Alikevel ble det et innlegg i dag, for jeg har nettopp startet en ny blogg - motebloggen Tynne mennesker, og skriveevne smitter. Det hjelper også at dette er den typen innlegg jeg klarer til å fullføre.

Mikhael Paskalev er en singer-songwriter fra Ålesund som gikk på LIPA (Liverpool instituete of Performing Arts), også kjent som McCartney-skolen. Jonas Alaska gikk også der, og de spiller mye på hverandres låter. Paskalev vant nettopp urørt-finalen, og denne låta har vært spilt VELDIG mye på P3 det siste året.  Her får du teksten og akkordene til låta. Bm betyr norsk hm.

FOR EN FANTASTISK TEKST

:: laiv og akustisk fra lydverket ::

MIKHAEL PASKALEV - I SPY

Verse X2:

Bm D G

I spy with my little eye
Bm D G

to fall is connected to try
Bm D G

did I rararara-rai-rai
Bm D G

did I rara-dai-ai

Chorus X2:

Bm D

It’s a drag on a boat and we’re lost at sea

G Bm

I’m trying to find me some piece of mind, but
G Bm D Bm

we-e-e, we lose it all, eh-eh-eh

Historisk av Kaizers

Høstens første singel fra Kaizers Orchestra, "Drøm videre, Violeta" er blitt A-listet både på radiokanaler P1 og P3. Det er historisk, jasså. Og jeg som pleier å sette på  p1 for å slippe unna den repetive popmusikken og få litt kvalitet; Eggum og diverse nynorsk-kvotert folkemusikk . . .

Ny drakt, eller ny blogg?

Du ser det du ser. Bloggen med et navn som jeg igjen mistrives med, er ikledd ny drakt, eller ny utforming. Template heter det på engelsk, og jeg er fornøyd med at det ikke ble oversatt til templat. Templat høres ut som et hellig rite som finner sted i et tempel: Ofring av noe halvdødt, blodig, noe.

Uansett: jeg var lei av den gamle drakten: hjemmesnekret og hullete var den. Jeg tror det er godt for helsa med foransdring, selv om det er skummelt, men ikke om forandringen gir plager: at den nye drakten lagger. Den henger i nettleseren min. Sånn kan det ikke være, jeg gidder ikke lese min egen blogg når den henger, koffer skulle noen andre gjøre det, da?

Man bør av markedshensyn ikke drive og skifte navn på en blogg. Andre har stort sett bare gitt opp den gamle og starte ny. Det virker som om terkselen for opprettelse av noe nytt, begynne fra bånn, er lav, og terskelen for å frelse noe halvdødt, halvblogga noe er høy. Hvor mange av verdens blogger er forlatt?

Trassvisa hennes Tora - en uskyldig vise?

Den norske dikteren og forfatteren Alf Prøysen skrev meget mange viser. De mest kjente av dem er myntet på barn, som Blåbærvisa og Nøtteliten som du kanskje har hørt. Det folk kanskje ikke vet er at han skrev mange med alvorligere undertoner enn dyrs antropomorfiserte skogsliv. Selv barnevisene er som regel mer enn bare barneviser - når man tar for seg teksten.  Ta Visa om gærne jinter: I denne sangen skal vi skal i skogen for å plukke gutter. Den virker som en søt,  uskyldig vise, men hei, det handler faktisk om partnersøken! Det var det som var Prøysens styrke, å skrive tekster som barn kunne synge med på, som ved første blikk ikke så alvorlige eller på noen måte handlet om de store Syndene, men som ved nøyere ettersyn ikke var så kristelige eller ufarlige likevel, med mye lengsel i.

En av dem som ikke er en upreget barnevise, er Trassvisa hennes Tora. Den forteller om forbudt og skjult kjærlighet; om å bagatellisere den og slå det vekk fra seg, så umulig som den er. "Jeg har alltid tenkt at "Trassvisa hennes Tora" er bare én bokstav unna å bli svært mye tydeligere. Den forbudte kjærligheten som de to i teksten sniker seg til, blir mye mer begripelig om vi bytter ut Tora med Tore."" sier Jørn Simen Øverli til Aftenposten om Prøysens alvorligere side.

Hvis du ikke har hørt Trassvisa før - Frida Aannevik synger den nydelig - hør på myspace. Teksten alene er én ting, men melodien i moll som sniker seg innom dur understreker tekstens innhold.


*

"Trassvisa hennes Tora"

Je sto og stødde veggen mens æille andre dæinse,
je prate litt om vind og vær og hørde fela let.
Je ville gjenne vøri med, men jeg var bratt i nakken
 og kaste håret bakover, men neiggu om jeg gret

Ved døra sto en bortglømt gutt, jeg ville itte sjå på'n
Hæin hadde med en dram tel trøst i æill si ensomhet.
Hæin ville engasjer, og så torde hæin det itte.
Hæin tok og kamme håret sitt, men nieggu om'n gret.

Så gikk je sakte hemover, hæin nådde meg på vegen.

Vi gikk som vi var børrføtte mot livets hemlighet.

Vi leides gjønnom skauen med to like redde hender.

Vi sa itte et kløyva ord, men neiggu om vi gret.

Om mårån sku vi skjeljas i et kors ved vegaskjellet,

Og lykka kæin en itte ha i æill evindlighet.

Je bære såg i aua på'n og så såg hæin i mine.

Det var som dogg i måråsol, men neiggu om vi gret.


*
Opphavsrett og sånt:
 - men har jeg lov til å publisere sangteksten her? Jeg tror ikke jeg har det, og vil ikke gjøre noe galt, jeg? Kunstverk har noe som heter opphavsrett, men det finnes også en bruksrett: at man kan gjengi deler av et verk uten at det regnes som brudd på opphavsrett. "Fair use" er det engelske begrepet. Først la jeg bare ut de siste to versjene, men så - skitt au - det er viktigere å ha hele tilgjengelig! La søkemotorene få komme til....og resten av verden